Pick me up

De siste dagene har jeg vært litt trist. Nei, det er ikke sant. Jeg har vært fryktelig lei meg. En silkebluse jeg kjøpte i New York i mai har dødd i vask. Det er ikke mange som forstår det, men sånt går veldig innpå meg. Jeg er nok ikke helt normal. Jeg er veldig glad i klærne mine og prøver å ta pent vare på dem, så når jeg rammes av slike katastrofer da er det vanskelig for meg å takle. De siste par dagene har jeg levd i en slags trist og motløs sinnstemning. Jeg har vært veldig uinspirert og blogget lite. Men nå idag er det nok! Jeg har vasket håret, sminket meg litt, prøvd å gå i klesskapet uten å bli lei meg og finne noe hyggelig å ta på, kledd på meg og nå skal jeg ta en tur inn til byen for å trøste-shoppe. Det blir nok mer trøste-titting, for salget starter om én uke og jeg prøver å beherske meg.

PoGo, mas eller moro?

Jeg har alltid synes det er så morsomt med Polaroid bilder. Mange ganger har jeg ønsket meg et Polaroid kamera, men så har de ikke vært så lette å få tak i og så er papiret så dyrt. Nå håper jeg at jeg har funnet en erstatning.

Da jeg var i New York i mai kjøpte jeg en PoGo. Det er en liten printer som kan kobles til mobiltelefon, digitalkamera eller datamaskin, via bluetooth eller med en kabel. PoGo printer ut små bilder. Den bruker ikke blekk, så man må kjøpe eget Zink papir. Strømkilden er et oppladbart Lithium batteri og dette følger med.

I denne kule butikken full av herlige gadgets lot jeg meg forføre av PoGo

Den er ganske artig. På samme måte som med de gamle Polaroid kameraene gir PoGo et bildene litt særegent preg, dog ikke like sjarmerende som de klassiske Polaroid bildene jeg lengter etter.

Her har jeg lagt den og noen bilder ved siden av en iPhone så dere kan få et inntrykk av størrelsen.

Så langt er entusiasmen på topp og jeg gleder meg til å leke med den. Så hva synes jeg om PoGo etter å ha brukt den noen ganger?

Idéen er god, veldig god. Kan den erstatte et gammeldags Polaroid kamera? Nei, jeg synes ikke det. Den er mindre hendig* og bildene har ikke helt den samme je ne sais quoi over seg. Den har bluetooth og det hjelper, men det er en ekstra gadget man må ta med seg i tillegg til kamera. Det tar litt tid å føre over bildene, iallfall de jeg tar med mine digitalkamera som er ganske store filer (ca 22kB/s), og det trekker ned. På pluss siden er prisen overkommelig, også for papiret (ca 30€ for maskinen og 25€ for 70 små ark).

Leverer den det den skal? Tja... hva skal den levere? spør jeg tilbake. Bildene har litt "printer-linjer", selv etter at jeg har gjort det som sto i bruksanvisnigen for å bøte på det. De blir litt kornete og uskarpe. Fargene blir ikke helt som de ser ut på skjermen. Gjør det noe? Dette er jo bare bilder man printer ut for gøy, i kampens hete på fest eller til å ha i lommeboken.

Fungerer den? Tja... nesten. Og det er ikke bra nok. I det hele tatt. Jeg har hatt en del trøbbel med å få bluetooth tilkoblingen til å fungere. Det er helt forferdelig irriterende. I tillegg så står det ikke noe om hvordan jeg skal prøve å fikse problemet i bruksanvisningen. Jeg blir gal av sånt. Det er like før PoGo går i bakken. Tilkoblingen med kabel til digitalkamera fungerer derimot veldig bra, grensesnittet er intuitivt og overføringen går raskt. Kabelen man bruker er den samme som for å overføre bilder fra kamera til datamaskin via sistnevntes USB port.

Hvor mange jordbær får PoGo? PoGo får en kurv belgiske jordbær. Den høres bra ut og den har sin funksjon, men den er desverre ikke så god som den ser ut. Og den er en middelmådig erstatning for the real deal, det lenge etterlengtede Polaroid kameraet. Med andre ord, kjøp gjerne en PoGo hvis du har veldig lyst på den, men ikke forvent all verden av den.

Dette ble en noe mer "proff" anmeldelse enn jeg hadde planlagt. Min kjære synes det var veldig fint. Gutta liker visst gadgets og tekniske detaljer om gadgets. Så værsågod boys, det var det denne jenta mener om PoGo'en.

*det er første gang jeg har fått bruk for det ordet

This little Chichi went to market

Jeg synes det er veldig inspirerende å gå på marked. Aller best liker jeg de hvor man kjøper mat og blomster.

Luktene, lydene, smakene. Stemningen. Det er et tidløst rom uten strekkoder, kortautomater og uniformer. Selv om det ikke er den mest praktiske eller effektive måten å gjøre innkjøp på så er det verdt bryet for å kjenne på hvor gøy det kan være å handle inn mat. På marked lar jeg meg friste av nye dufter, jeg tar meg tid til å småprate og prøvesmake.

På markedet i L'Ile Rousse fant jeg ikke bare sterke oster, søte kaker og skumle fisk, men også en herlig samling personligheter. Unge og gamle, utadvendte og kamerasky. Åpne, blide, lekne og generøse alle sammen.

Jeg blir glad av å se folk som bryr seg så mye om produktene de selger.

Entusiasme er smittsomt.

Mote + Moët

I går kveld satt jeg på Senequier* og slo i hjel litt tid før jeg skulle spise middag. Butikkene stenger nemlig en del tidligere nå enn de gjør litt lengre ut på sommeren, så jeg hadde ikke så mye å finne på som jeg trodde**.

Så fikk jeg et kort i fanget hvor det sto at noen meter lengre bort, hos Le Quai, skulle de ha verdenslansering(!) av den nye champagnen til Moët & Chandon, Ice Impérial og en liten motevisning for BCBC Max Azria. Ja takk, begge deler.

Den snille damen som ga meg gratis champagne

Champagnen er en ny type de har utviklet som det er meningen man skal drikke med isbiter (om dagen, på stranden, rundt bassenget, sa damen). Hun skremte meg først med å si at den var mer fruktig og søtere ennn deres vanlige champagne. Æsj, tenkte jeg, og arrene etter tenårene og Blue Nun gjorde plutselig vondt igjen. Så jeg smakte forsiktig. Mmmmmm, det var jo nammenam!*** Desverre er den bare å få kjøpt her ute på halvøya foreløpig****.

BCBG Max Azria har hatt butikk i St Tropez i noen år nå. Jeg synes de har mye fint. For tre år siden kjøpte jeg en nydelig hvit kjole med blomster. Den er fremdeles en favoritt. Alt de viste i går var hvitt. Mye pent. Alt var sånn som man faktisk kan gå kledd i (ikke sveisen... den var ikke så praktisk).

Det var litt gøy, det der.

Denne mannen styrte showet...

Jo, forresten. Chanel hadde butikk åpning i byen i går kveld, men jeg var ikke invitert, jeg, og da fikk man ikke være med på moroa. Så de får bare en liten notis her helt nederst. Furtefjes. Nesten så jeg ikke har lyst å kjøpe noe hos dem m.., nei uff, det mente jeg ikke, jeg tar det tilbake, unnskyld Karl.

* Bar på havnen i St Tropez

** Uff, der hørtes jeg veldig shopoholiker ut... ja, jeg er glad i butikker, men også fordi det er gøy å bare titte og bli inspirert.

*** Ja, jeg fikk smake gratis, nei jeg er jo ikke sponsa (seriøst...), ja, den var god på ordentlig, jeg mener det.

**** Så dere må komme hit og besøke meg! (jeg ber om forlatelse for den store mengden asterisker i dag)

En Musikkfest

På mandag var det La Fête de la Musique over hele Frankrike. I anledning 21. juni og offisiell start på sommeren hvis jeg skjønte riktig. Det betyr at alle byene i Frankrike holder musikk festival. Samtidig! David Guetta hadde live konsert i Carcassone som ble vist på nyhetene. I Aubagne hvor mine besteforeldre bor hadde vi ikke så staselig besøk, men musikk ble det jammen meg. Av alle slag. Det var skikkelig 17. mai stemning i gatene. Alle var ute og festet, selv om det var mandag kveld.

Det var en utrolig blanding av musikk sjangre. Noe for enhver kunne man sikkert sagt. Ja takk til alt sammen, sier jeg. Og nevner i fleng: reggae, magedans, grunge (som sikkert var gjenlevninger fra da grungen hadde sin storhetstid), utendørs nattklubb på gata, argentinsk tango, fransk rap (rapperne hadde på ryggsekk på scenen, hihi), punk rock, alternativ rock og nå har jeg sikkert glemt noen***.

Tango på plassen, så idyllisk... det vil jeg drive med når jeg blir voksen

Magedans, her satt stolte besteforeldre og tenåringsjenter

Reggae scenen, her ble jeg litt høy av bare å gå forbi (hihi)

Nattklubb, med DJ, på gata, foran parfymeriet

Aubagne er en sånn passe stor* kommune** ca femten minutter utenfor Marseille. Nå har ikke jeg en negativ blogg, men her må jeg si at Aubagne ikke akkurat er en glemt streetstyle perle. Men... det betyr ikke at det ikke er herlig og eksotisk å observe de innfødte. For her lever Missy Elliott-dressen i beste velgående, med bling og oppsatt hår. Og er det ikke skjønt med variasjon.

Ja, på reise vasker man øynene.

* dette betyr at jeg ikke har et eneste tall i hodet, og ei heller har ork til å gjøre noe særlig research

** forresten styrt av det lokale kommunist partiet, her er kollektiv trafikk helt gratis, med slagordet Liberté, Égalité, Gratuité

*** også tror jeg ikke at jeg kan så mange flere sjangre

Som et godt årgangsbilde...

Hvorfor er det slik at alle gamle bilder man finner bortgjemt i skuffer er fantastiske fotokunstverk? Blir de bedre av lagringen, slik som vin?

Jeg fant dette herlige bildet av min Papi i en skuff i sommerhuset til Mamie. Jeg synes det er helt fullkomment. For noen farger! For en komposisjon! For en modell!

Det er helt perfekt: Antrekket. Avisen. Parasolene. Fluktstolene. Solbrillene. Smilet. Menneskene i bakgrunnen. Den lyseblå bilen.

Det verste er at dette jo sannsynligvis er en snapshot, tatt med et helt vanlig kamera, av en som bare pekte og knipset*. Min familie har nok aldri hatt med seg fotograf på ferie.

Dette er jo bare et bilde av originalen, tatt med mitt kamera i de beste lysforholdene jeg fant innendørs, fordi det blåste så voldsomt at jeg ikke torde ta det med meg ut i solen. Jeg har ikke photoshopet i det hele tatt. Forestill dere bare hvor fint originalen er.

Jeg får lyst til å fremkalle en masse bilder og legge dem i en skuff i et lintøyskap i et sommerhus og vente førti år.

* Nå håper jeg at jeg ikke fornærmer noen, hvem vet, kanskje det egentlig ligger en masse gjennomtanke bak

Retro Candy

Jeg så denne kule damen gå rundt med hunden sin i St Tropez. Jeg stoppet henne og spurte om jeg fikk ta et bilde. Jeg fikk lov til det så lenge hun fikk beholde brillene på.

Så gjennomført stil. Platina blond med høy hestehale, pannelugg og sløyfe. Rutete skjørt med blonde kant. Utrolige tatoveringer på begge armer og halsen. Hun fortalte at hun faktisk hadde kledd seg sånn i 17 år nå. Og den nydelig lille hunden heter Candy.

Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å kle meg om 17 år...

A Six Euro Shake

Vincent: Did you just order a five-dollar shake?

Mia: Sure did.

Vincent: A shake? Milk and ice cream?

Mia: Uh-huh.

Vincent: It costs five dollars?

Mia: Yep.

Vincent: You don't put bourbon in it or anything?

Waitor: Nope.

Vincent: Just checking.

På Le Café des Platanes får man disse herlige milkhakene til seks euro. I skrivende stund tilsvarer det en seven-dollar-forty-two-cents shake.

Bare melk og is. Nydelig. Det skal sies at iskremen deres er hjemmelaget. Det er inspirerende hvor godt det er med noe så enkelt når man legger litt kjærlighet i det man lager.

Den gikk rett ned.

Hva ville Vincent Vega sagt?

Vintage Inspirasjon

Jeg har ikke mye vintage. Jeg vet at det er mange der ute som finner fantastiske vintage plagg og accessoirer. Den kunsten mestrer ikke jeg.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne det, spesielt når jeg ser andre bære fantastiske vintage kjoler med sjel og særpreg.

Sånn som den dagen jeg så denne vakre jenta i New York. Hun sto og så på noe kattunger og jeg fikk muligheten til å snikfotografere litt (Chichi la Pyse!).

Forleden så jeg igjennom bildene mine fra New York, som sårt trenger en grundig sortering. Da fant jeg disse bildene og drømte om en dag dag å eie nydelige vintage kjoler og gå rundt i dem en søndag ettermiddag i New York og se på kattunger.

Som jeg sa, jeg er ikke flink til vintage shopping. Jeg har to ekte vintage plagg. Det ene er en nydelig kimono fra 1920-tallet, kjøpt i en vintage butikk i New Orleans i 2005. Den henger på veggen hjemme, og er derfor ikke akkurat et plagg som er i bruk. Det andre er en kjole med lilla blomster som min Mamie bar da Mamma og Pappa giftet seg.

Jeg leser stadig vekk i blader om heldige jenter som har bestemødre som sitter på de mest utrolige vintage skatter. Det gjør ikke mine bestemødre, for å si det slik. Men dene ene kjolen fant jeg altså frem til. Og det var et lite under at ingen hadde kapret den før meg, for vi er veldig mange jenter i familien. Og den passet enda Mamie og jeg ikke har helt lik kroppsfasong.

Så inspirert fra New York tok jeg den på. Og jeg følte meg veldig fin. Den er litt ulik andre ting jeg har i skapet (alt er jo brand spanking nytt, og uten noen som helst sjel...), men det er jo egentlig veldig kult.

Hva synes dere? Fant jeg en perle i et hav av beige postordre-katalog gensere?

Jeg skal prøve å poste et bilde av min mamie i kjolen hvis dere er interessert, men de er 30 år gamle (hurra for mor og fars perle bryllup!) og ikke digitale, så jeg må ordne det først.

Chic Zone

Jeg var på vei til den baren hvor jeg sitter hver kveld med laptopen min og skriver. Jeg var litt misfornøyd fordi dagen i dag har vært sånn medium på inspirasjons fronten. Egentlig hadde jeg forsont meg med at jeg fikk ta en av idéene jeg har liggende, men som ikke er helt modne ennå og bare prøve å skvise ut en post.

Og så, ti meter fra baren, der fant jeg dette fantastiske skiltet.

Skiltet henger forresten mellom en bitteliten kolonial som selger en del lokale delikatesser og en hyggelig restaurant som spesialiserer seg i sjømat med korsikansk vri (som så mange andre her på øya). Restauranten er koselig, den. Jeg liker den faktisk ganske godt. Kolonialen er det heller ingenting i veien med, der finner man mye spennende.

Men CHIC ZONE? Jeg har ikke ord...

Historien blir faktisk bedre. For eieren la jo merke til at jeg sto der (jeg hadde med stativ for å ta kveldsbilder, og da er jeg litt mer påfallende enn når jeg bare knipser for frihånd). Først tullet han litt med lyset. Så kom han ut og slo av en prat. Jeg sa at jeg tok bilder av det fine skiltet hans og at jeg håpet det var i orden. Det var det heldigvis. men han synes det var litt uheldig at skiltet var så støvete. Så han fant frem regnbue kosten og sørget samvittighetsfullt for at jeg fikk et rent og representativt bilde å gi verden.

Toppen av kransekaken er at han sto og fortalte om glass gulvet og glass trappen de har inne i lokalet som alle fotoentusiaster som besøker stedet koser seg med å ta bilder av. Jeg sa at jeg gjerne ville ta bilder av det en dag, men at jeg egentlig hadde funnet et motiv jeg var fornøyd med for i kveld. Han sa jeg var den første han hadde sett fotografere skiltet. Jeg var vel en ekte kunstner, mente han. Komplimenter, altså, kan kvelden bli bedre?

Fantastisk.

Og jeg som trodde jeg ikke kom til å ha noe morsomt å poste om...

Herlig rot

Rot er undervurdert.

Ja, orden er pent, praktisk, rent og absolutt noe jeg burde jobbe mot.

Men rot, herlige, unike rot. Rot som har fått et så dårlig rykte.

Jeg er rotete. Jeg har i alle år ønsket å bli mer ryddig, mer strukturert, mer systematisk.

Noen ganger støter jeg heldigvis på vakkert rot. Og i dag tok jeg et bilde av det. Fordi rot er litt fint også. I rot finner man glemte skatter. Hver gang kjøkkenet mitt er ryddig ser det likt ut. Hver gang det er rotete er det et nytt bilde på alt som har vært.

Så alle sammen, rot i vei!

De 10 Bikini Bud, Del 2

Ventetiden er over! Her kommer fortsettelsen. Nå blir det alvor. Del 1 finner du forresten her.

Sjette bud: Ikke så mange detaljer på én gang

Detaljer er ofte det som gjør en bikini litt ekstra spesiell og kan være det som gjorde at du fikk lyst til å prøve den på. Men her må du holde hodet kaldt. Én type pynt er nok. Ikke rysjer, paljetter og gullkjeder på én gang. Du er ikke en libanesisk yacht.

Syvende bud: Ta deg god tid

Å finne en fantastisk bikini er ikke så lett, men litt tålmodighet er avgjørende. Hvis du føler deg ufresh har du ikke sjans, utsett jakten til en annen dag. I verste fall tar du livet av motivasjonen og selvtilliten, og du kan skremme deg selv vekk fra søte bikinier du ville følt deg vel i en annen dag. Her hører det også hjemme å nevne at det er viktig å ikke slurve når det ser ut som om du nærmer deg målstreken. En bikini som så pen ut på kleshengeren eller prøvedukken, som du finner i riktig størrelse og endelig får prøvd på når det er din tur i prøverommet, men som skuffer når du ser deg selv i speilet er ikke riktig valg! Si NEI høyt og tydelig og ta den av (dette er penger du skal spare til du treffer den perfekte bikinien).

Åttende bud: Visualiser stranden

Et prøverom har ingenting til felles med de andre stedene man går kledd i bikini. Lysstoffrør er uflatterende for alle. En lett brunfarge gjør underverker på formene. Kanskje litt sommermusikk på iPod'en kan hjelpe? Tenk også på hva du skal ha på deg annet enn bikinien mens du går fra A til B, spiser lunsj eller hva enn annet du gjør. Det er en fordel om bikinien kan passe til det du har fra før av flipp flopper, saronger og tunikaer.* Her er det også greit å tenke helhet i forhold til det sjette bud. Less is more... som oftest.

Niende bud: Behandle bikinien pent

Denne bikinien er jo din venn! Den tok tid å finne så få den til å vare. Vaskes i litt såpevann og henges til tørk etter hvert bruk. Maskinvask en gang imellom for å få vekk solkrem og sand. Skal ikke ligge til bløtt. La den aldri henge etter stroppene over lengre tid**. Oppbevares tørt og trygt over vinteren.

Tiende bud: Ha det gøy!

Alt dette er ment som en hjelp, ikke som en tvangstrøye. Jeg synes bare det er greit å kunne reglene hvis man har tenkt til å bryte dem. Du ser mye bedre ut når du stråler av glede og entusiasme. Velg bikinien du elsker og hopp i havet!

En liten notis angående pris: Det finnes bikinier i alle prisklasser, og spør du meg kan nær sagt alle forsvares. Jeg hadde stor glede av en enkel trekant bikini fra H&M i fem somre. For flere år siden kjøpte jeg en bikini fra Eres. Den kostet en liten formue. Jeg har behandlet den som en prinsesse, brukt den en masse og jeg har den enda. Og kjøpt flere Eres bikinier fordi jeg elsker dem og de er verdt hver Euro.

* Som dere ser på dette bildet er jeg glad i en jeans eller ensfarget svart shorts og en hvit herreskjorte, og det passer til alt!

** En historie fra virkeligheten: Da jeg var ni år fikk jeg en nydelig grønn badedrakt (med den største sløyfen ever). Det var den fineste badedrakten jeg hadde eid. Jeg brukte den hele sommeren. Siste dagen i huset til bestefoldrene i Provence mine hang jeg den til tørk over en krok. Og ja, jeg glemte den igjen. Jeg fant den året etter, hengende på den samme kroken. Den kunne kanskje passet en av de største NBA spillerene. Det er fremdeles leit å tenke på den dag i dag.

Hvit herreskjorte fra H&M

Rød bikini fra Eres

Svart shorts fra H&M

Hvit singlet fra Beatrice Boyle for Brown's Focus

Eldgammel caps fra NYC

Jeg elsker stranden

Jeg har elsket stranden så lenge jeg kan huske. Vi snakker om ekte kjærlighet. Lengsel. Glede. Smerte. Latter. Forståelse. For stranden er varm, den er leken, den lukter godt, den er god. Men stranden brenner, klør, biter* og pisker når det blåser. Jeg har ikke opplevd sommeren hvis jeg ikke har vært på stranden. Og i mitt hjerte troner én strand over alle de andre, stranden i L'Ile Rousse. Her har jeg gjemt meg under hånkle for å bekytte meg mot piskende sandkorn når det blåser, gjort meg til for min første sommerflørt, blitt solbrent, spist de mest smakfulle chouchous**, drømt om å bli stor og få pupper, lengtet tilbake til barndommen, kjøpt juggel, gått hånd i hånd med mitt livs kjærlighet og lekt med min beste venn.

Så i ettermiddag tok jeg noen bilder av et av de mest betydningsfulle stedene i mitt liv. Sånn at jeg kunne dele det med dere. Jeg håper dere liker dem.

* Jeg badet i Thailand og synes det var en underlig for for "biting" i vannet. Et hyggelig austalsk par forklarte at det var noen små bugs i vannet som til tider fikk det over seg å bite på oss badende turister... pussig...

** Kandiserte mandler...mmm...

P.S: jeg vet at det er über-newbie å ta bilder av sin egen skygge. Jeg tok faktisk et bilde med bare plankene. Det ble veldig IKEA. Jeg foretrekker bildet hvor det ser ut som om jeg har verdens lengste ben og slengbukser.