Twinkle, twinkle, little bat!

Jeg har en ny kjærlighet. Hatter!

Jeg har likt hatter en stund. Jeg har alltid synes de ser veldig stilige ut på de som tør bære dem med naturlig overbevisning. Så jeg har gitt det noen patetiske forsøk. Helt mislykket! Jeg har noen billige hatter av dårlig kvalitet liggende hjemme. Men jeg ble aldri glad idem. Og de ble aldri en del av helheten når jeg bar dem. Jeg var alltid veldig bevisst på at "nå går jeg med hatt" og jeg mener at det så unaturlig og påtatt ut. Helt galt! Ikke bra. Mislykka. Argh! Loppis neste.

Men jeg hadde ikke gitt opp håpet helt. Jeg hadde en følelse av at et sted der ut lå det en hatt og ventet på meg. Og når vi fant hverandre ville alt være riktig i universet.

Fordi hatten ville ha vanskeligheter med å finne meg - den er jo en livløs gjenstand - konkluderte jeg med at jeg måtte ta ansvar. Så jeg begynte på letingen.

Hatten fant jeg i New York, hos JJ Hat Center. For en fantastisk hattebutikk! Og her slo deg meg at jeg og min hatt ikke kom til å forbli monogame lenge. Hatten måtte nok få seg noen kompiser/søsken/sister-wives. Budsjettet tillot ikke mer enn én hatt hos JJ i denne omgang.

Valget falt på en Borsalino i strå. En Fedora, med det jeg synes er en relativt bred brem. Selv om jeg synes det ser veldig tøft ut med smalere brem på andre, såkalt Trilby, er som oftest Fedora modellene finest på meg.



Den er lett og behagelig. Og jeg glemmer faktisk at jeg har den på. Det hjelper når man går for "effortless chic"...

Jeg er hekta. I løpet av noen måneder har jeg fått meg en liten samling.

Det kommer flere innlegg om hatter...

Forresten, høy ISO på bildene. Hadde tatt bilder i dårlig belysning og glemte å stille tilbake ISO settingen... mega-ARGH!!! Gleder meg til jeg vokser fra disse rookie mistakes'ene...

KONKURRANSE: Hvor har jeg hentet tittelen på innlegget fra? Skriv svaret som kommentar (ikke som anonym, da vet jeg jo ikke hvem du er!). Vinneren trekkes (i en hatt!) ut av alle de riktige svarene. Awesome premie til vinneren.

Hatt, Borsalino

Solbriller, Persol

T-skjorte, Månestråle

Shorts, American Apparel

Sko, Karstoft Vestergaard 

Klokke, Baume & Mercier (lånt av Lars)

Juan-les-Pins, juli 2010

Å tenke i revers

Min Pappa har bursdag i dag. Han er økonom. I anledning dagen har jeg derfor laget et innlegg om personlig økonomi. Selvfølgelig med min egen lille vri, så ikke ta dette så altfor seriøst. Litt glad bursdagsstemning, må jeg be.

Jeg har laget min egen økonomiske teori. Det skal sies at jeg ikke har har arvet min fars evner i dette faget. Med jevne mellomrom er jeg nødt til å sjekke at jeg faktisk har oversikt over hva grunnleggende begreper, som f eks fordringer, betyr*. Så hold dere fast, nå kommer mine gullkorn.

Når det gjelder budsjettering tenker jeg "i revers"**. Det høres nok rart ut. Men jeg skal forklare. Litt tålmodighet så skal jeg komme til poenget.

Jeg elsker klær. Og vesker. Og sko. Og smykker. Fordi jeg har elsket klær så lenge har jeg nå en brukbar samling med fine ting som jeg er veldig glad i. Når jeg er litt deppa åpner jeg dørene til garderobeskapet og så føler jeg meg mye bedre.

Jeg har lett for å handle ganske ukritisk billige varer. Og når jeg et par ganger i året tar en ryddesjau i skapet ser jeg at jeg ender opp med en del dårlige kjøp som følge av dette.

Verre er det å tenke på hvor mange penger jeg har brukt på å anskaffe den haugen med helt unødvendig ræl som er på vei til Fretex. Selv om hvert enkelt plagg ikke gjorde noe stort innhugg i bankkontoen ser jeg at når jeg legger dem sammen så er det nok penger til at jeg heller kunne kjøpt noen få dyre ting som jeg drømmer om.

Etter noen sesonger med denne frustrerende dansen har jeg begynt å tenke "i revers".

Tankegangen går ut på å ikke kjøpe alle disse billige genserene, toppene og juggelet som jeg ikke egentlig trenger eller kommer til å savne å eie, men å spare opp til noe jeg virkelig vil ha og kommer til å ha glede av lenge***.

Så når jeg finner en litt-for-dyr veske, jakke, sko, junæimitt, så tenker jeg på alt det jeg ikke skal kjøpe av billig ræl som ikke gir noe varig bidrag til garderoben. Ser dere hva jeg gjør? Jeg vrir på det sånn at jeg finner det jeg egentlig vil ha og så forsvarer jeg kjøpet med fremtidige ikke-kjøp.

For å sette litt fart på prosessen leter jeg aktivt etter disse billige ikke-kjøpene. Og det er nok her resonnementet mitt blir litt ustøtt... Også er det jo slik at jeg ikke bare ser på billige ikke-kjøp, men på alt-som-er-billigere-enn-det-jeg egentlig-har-lyst-på ikke-kjøp. Og putter ikke-kjøpssummen i potten. Jeg må nok finpusse litt på hvordan jeg anvender teorien i praksis...

Det jeg vil frem til er at om man finner noen big ticket items som man aller helst vil ha så er det mye lettere å si nei takk til alt det billige rælet vi fristes med. Eller ikke nødvendigvis nei til ALT, noe er jo greit, men nei til de enorme mengdene det fort blir.

Sånn ser regnestykket ut

Nå tenker jeg Pappa er stolt.

Gratulerer med dagen!

Forresten, jeg eier ikke kredittkort. Jeg tror det kan være veldig farlig å tenke "i revers" med kredittkort i hånda.

Er jeg den eneste som forsvarer mine guilty pleasures med litt ustø logikk? Hva synes dere om mitt økonomiske gullkorn? Er jeg en ny Keynes? Burde jeg skrive bok? Eller skamme meg og holde kjeft?

* Jeg vet, det er ikke noe å være stolt av. Jeg burde kjøpe en for Dummies bok...
** Jeg vet ikke hvorfor jeg kaller det å tenke "i revers" å ikke å tenke "baklengs", men nå heter det nå en gang det.
*** "Evig" er faktisk det ordet jeg forfører meg selv med... og det er et vakkert ord...

Chichi la Fearless vs Chichi la Pyse

Jeg bruker sjelden lange kjoler. I skapet henger det en liten samling lange kjoler som kun brukes til anledninger som bryllup og veldig formelle selskap. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg brukte en lang kjole til hverdags. Det har vært en del "maxikjoler" (eller "maxidresses" som vi sier på nynorsk) i motebildet de siste somrene, men de har ikke vært noe for meg. Jeg føler at det blir altfor mye stoff og jeg forsvinner under et telt av tekstil og rysjer. Og så synes jeg at det får meg til å se gravid ut. Sånn, der sa jeg det. Jeg har ingenting imot gravide, men jeg vil ikke se gravid ut når jeg ikke er det (det kan jeg umulig være alene om).

I fjor kjøpte jeg denne lange kjolen på Ma Vintage. En blanding av god selvtillit den dagen og en situasjon hvor det bare finnes ett eksemplar av én vare og at den er riktig størrelse gjorde at jeg slo til. Det er rart det der.

Som dere ser er kjolen i en lys farge og i et tynt stoff. Ganske avslørende kan man si. Faktisk føler jeg meg mer naken i den enn i minikjole. Det må ha vært noe i vannet den dagen for jeg har ikke hatt like god selvtillit siden. Så kjolen har hengt i skapet, den. Stakkars kjolen.

Nå må vi ta en liten reise til bake i tid. Til 20. mai 2010. Jeg står foran skapet hjemme i Oslo og lurer på hvor mye jeg skal pakke. Jeg bestemmer meg for å pakke veldig mye. Som et eksperiment. Alt som pakkes, men ikke blir brukt i løpet av sommeren skal jeg kvitte meg med. Hmmm.... så lurt og fornuftig. Snedig plan.

Og KJEMPEDUST.

Nåtids-Chichi vil ikke gi fra seg klærne sine! Hun liker dem selv om hun ikke bruker dem. Dumme, dumme Fortids-Chichi som finner på sånne teite prosjekter.

Dette driver meg til vanvidd. Jeg har jo kjøpt disse klærne fordi jeg liker dem og føler at jeg kler dem. Så hvorfor klarer jeg ikke å holde på den følelsen? Jeg burde stole litt mer på mine egne vurderinger. Jeg må slutte å gjemme meg bak unnskyldninger som at jeg ikke har riktig tilbehør. Spesielt når jeg i tillegg kjøper en hel haug med tilbehør under fanen "DETTE MÅ JEG HA FORDI DET PASSER TIL ALT".

Vi får se hva som skjer når jeg skal pakke etter sommeren. Foreløpig har jeg ikke gitt helt opp å spille etter reglene, siden det er jeg som har laget dem. Så jeg ga kjolen et forsøk. Og dro hjemmefra på dagstur til Antibes. Planen var å hindre meg selv fra å feige ut og ta den av igjen. Etter en dag i denne litt uvante kjolen er jeg herdet. Den er ikke lenger så skummel og nå tror jeg ikke det blir noe problem å bruke den igjen.

Uansett hva som skjer med kjolen videre i sommer så får jeg beholde den.

Grunnen til at jeg velger å dele disse erfaringene med veven er at jeg begynner å finne en teknikk for å venne meg til de plaggene jeg vegrer meg for å bruke.

1. Jeg har bestemt meg for at disse plaggene er vanskelige og ukomfortable nok til at man må sukre pillen. Så istedenfor å  tenke at jeg må utfordre meg selv med et superkreativt antrekk velger jeg å la resten av klærne og tilbehøret være kjente og kjære venner som jeg vet jeg føler meg vel med. Det blir rett og slett for intimiderende hvis alt skal være uvant på én gang.

2. Jeg velger riktig dag og anledning til å eksperimentere. Det er lettere hvis jeg har litt anonymitet eller er med folk jeg er veldig trygg på. Ikke første skoledag.

3. Jeg klarer ikke å holde meg modig så veldig lenge. Hvis jeg har muligheten til å skifte så er det bare et spørsmål om tid før jeg gjør det. Så jeg hiver meg selv uti og håper på det beste. Jeg overvinner Chichi la Pyse ved å glemme henne igjen hjemme og dra ut i verden uten henne. Det får heller bare gå som det går. Så er jeg i hvert fall en erfaring rikere på slutten av dagen.

1-0 til Chichi la Fearless. Med vind i håret...

Pfiou. Det var et langt innlegg! Jeg er visst like skravlete skriftlig som muntlig. Håper noen av dere orket å henge med helt til slutten.

Hva gjør dere med plagg dere ikke får brukt?

Kjole fra Ghost, kjøpt på Ma Vintage

Sko fra Tory Burch

Veske fra Chanel

Solbriller fra Tom Ford

Kjede fra Juvelér Langaard

Endelig!

Endelig i mål! Hva da? spør dere. Jo, den hvite bikinien! Etter over en måned med ganske intens leting sitter jeg nå med en hvit bikini foran meg.

Jeg endte opp med en enkel hvit trekant bikini med knyting. Helt basic og akkurat det jeg var på jakt etter. Jeg har lett overalt. I alle butikker som selger bikinier. Først var jeg innom Eres, som er et merke jeg elsker og stoler på når det gjelder badetøy. Jeg syntes 200 € var litt mye for en enkel hvit bikini. Så var jeg innom KIWI*, men snittet på deres modeller var ikke helt overbevisende etter at jeg hadde sett modellen til Eres så jeg ville lete litt til. Og jeg har lett og lett, i sikkert 20 butikker.

Etter endeløs leting og ingenting som var i nærheten av det jeg så for meg tenkte jeg at nå drar jeg til Eres, holder jeg meg for øynene og trekker kortet.

Men når jeg kommer til Eres ser jeg at at den hvite bikinien deres ikke er fôret annet enn foran på underdelen. Hvordan er det mulig? Blir den ikke gjennomsiktig når den bli våt? spør jeg. Kanskje litt, avhengig av hvor mørke brystvorter du har, svarer damen. Pardon? Hva er det for et svar?

Skuffa gikk det opp for meg at jeg ikke har funnet den hvite bikinien enda likevel.

Så jeg drar til KIWI og titter en gang til. De ser ut til å være skikkelig fôret. Men hos KIWI får man ikke prøve i hvitt, man må prøve modellen i en av de andre fargene. Jeg prøver i turkis og tenker at dette er jo ikke så verst, det er det beste alternativet hittil, faktisk det eneste. Jeg har lett lenge nok og nå må jeg bare bli ferdig hvis det skal være noe sommer igjen til å bruke bikinien. Men neida, de har selvfølgelig ikke flere hvite igjen av min størrelse.

Etter noen telefoner får de lokalisert en i nabobyen. De avtaler å få den sendt til butikken dagen etter. Lys i enden av tunnelen! Dagen etter er jeg på plass og gleder meg. Men nei, de har ikke fått inn bikinien. Ingen vet noen som helst, alt er bare kaos. Kanskje den bare har blitt glemt. Kan du komme tilbake i morgen, kanskje vi får den da? Vi du kjøre bort til Sainte Maxime og hente den selv? Neineinei! Dette er useriøst, kartlegg hva som har skjedd og ta ansvar.

Etter enorme mengder masing blir mysteriet oppklart. Bikinien som var i Sainte Maxime hadde blitt feilmerket og var ikke min størrelse. ARGH! Nok er nok! Jeg gir opp.

Eller, ikke helt... For damen sier at de får inn varer hver uke, men at de ikke vet hva de får så de kan ikke love noe.

Så i går tok jeg turen innom KIWI for å se om de kanskje har fått inn hvite trekant bikinier i str 2. Ja, svarer damen. Har du fått holdt av? For jeg tror vi har solgt alle allerede. Er det mulig? Kunne jeg få holdt av? Hvorfor sa ingen det?

Chichi sinna. Damen redd. Damen leter. Damen finner.

Endelig.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den oppfører seg når den blir våt...

* ikke minipris, men et lokalt bikini merke

Som en sandstrand

Semsket skinnjakke fra Pinko

Lars og jeg snakket om høstmote ved frokostbordet. Jeg la ut i lange baner om alt jeg gleder meg til å bruke. Et av de plaggene jeg gleder meg mest til å bruke er Lars sin nye pilot jakke. Jeg vil gjerne ha min egen også, men jeg synes det kan se litt fint ut med oversize effekten når jeg tar på meg hans.

Lars gleder seg også til å bruke pilot jakken og planlegger å bygge mye av garderoben rundt denne jakken. Jeg anbefalte å se etter en fin tynn strikkegenser i en kald beige tone.

Lars lo og så rart på meg.

Hvorfor ler du? Tror du ikke det blir fint?

Jo, men du synes kald beige er svaret på alt, du vil ha alle plagg i kald beige, du.

Hmmm, jeg gjør vel det. Jeg synes at kalde beige toner passer til alt, alltid. Det eneste plagget jeg ikke har spesielt lyst på i kald beige er bikini*.

Hvis det var mulig ville jeg hatt en kald beige variant av absolutt alt jeg har i skapet**. Kald beige er en perfekt bakgrunn til alle andre farger, er nydelig kombinert med ikke-farger som svart og hvitt og klarer å stå alene.

Nå er det kanskje på tide at jeg forklarer hva jeg mener med "kald beige". Noen kaller det nok "sand", jeg vet ikke hvorfor jeg kaller det kald beige. Franskmenn har en farge de kaller "greige"***, en blanding mellom grå og beige, men jeg snakker om en litt beigere "greige". Tenk på en beige som nesten ikke har noe gult igjen, som ikke har noe av det gylne man ser i såkalt "camel". Det er en beige tone som lener over mot det grå, men som har mer "farge" enn grått.

Det finnes mange sjatteringer av kald beige. Og det at det ikke bare finnes én kald beige er jo litt av moroa. For på den måten kan man kombinere mange av de kalde beige plaggene og skape nydelige ton-i-ton effekter. Det er noe jeg synes er mye vanskeligere å få til med farger.

I mine øyne er det en bedre basisfarge enn svart eller hvitt. Svart er svart og hvitt er hvitt og for mye svart eller for mye hvitt kan bli litt kjedelig og flatt. Grå er veldig fint og har mange av de samme mulighetene, men kan bli litt dystert og overskyet. Varm beige er et helt annet dyr. Varm beige er veldig pent, men kan fort bli litt for varm og gul, og passer ikke til alt (men den passer til kald beige). Man kan heller ikke like trygt bruke ubegrenset av varm beige, topp-til-tå (hatt til sko?), det blir fort too much. I tillegg er det et langt farligere nabolag for min hudtone og hårfarge å ferdes i. Her kan rett og slett mye gå galt.

Til høst/vinter sesongen ønsker jeg meg: en kald beige
- høstjakke eller blazer
- vinterjakke
- litt stor, løs v-genser med dyp hals i tynn strikk****
- stripete skjerf
- skinny-jeans eller ridebukser
- semskede hansker... dette kan vel bare gå galt
- foldeskjørt i ull (skolepike!)
- cashmere cardigan
- veske
- langermet minikjole
- bluser, bluser og bluser!

Oj. Det var en lang liste. Og det er etter litt nedskjæringer.

For å se noen gode eksempler på hvor fint beige er , og spesielt hvor fint det er med kald og varm beige sammen så klikk her, da kommer du til Chloé høtskolleksjonen. Og jo, forresten, den hører også hjemme på ønskelisten, hele Chloé høstkolleksjonen, altså.

* dette har jeg snakket om i mine 10 bikini bud, se bikini bud (del 1, del 2)
** vel å merke i tillegg til de andre fargene jeg har, jeg ville jo ikke byttet noen av klærne mine bort
*** vi har jo denne fargen vi også, men vi har ikke et eget navn for den
**** ja, jeg håper at Lars skal kjøpe en også kan vi "dele"... hmmm... kanskje stjele?

Place des Lices, Saint Tropez

Short shorts

Shorts har vært i motebildet i flere sesonger nå. De er fremdeles aktuelle og en god shorts er gull verdt, men de er ikke like nye og spennende som de var for noen år siden. Korte shorts i dressbukse-fasong er rett og slett blitt et basisplagg.

Jeg elsker shortsen fordi den er så grei å ha med å gjøre. Man kan lene seg, sette seg på huk eller synke sammen i i lave sofaer uten fare for å vise mer enn man hadde tenkt. Faktisk kan man vise ganske mye hud uten at antrekket blir for utfordrende. Shortsen kan pyntes opp eller ned. Avhengig av anledning og humør er den skarp og androgyn eller jentete og søt. Den er perfekt i sommervarmen samtidig som man kan bruke den med strømper i kaldere årstider.

I løpet av de siste par årene har det blitt en brukbar samling, men jeg syntes de alle sammen var veldig like og jeg begynte å bli lei. Så denne sesongen bestemte jeg meg for å prøve å finne måter å fornye meg samtidig som jeg holder meg til den pålitelige og kledelige shortsen. Jeg har lekt med materialer, med farger, med snitt, prøvd høyt liv og ikke minst fattet mot og kjøpt meg hot pants!

Jeg må innrømme at jeg var livredd for hot pants. Livredd. Det eneste marerittet som er verre enn å stå naken i skolegården er å stå der i hot pants.

Så leste jeg at mitt store forbilde Garance Doré hadde vært modig og prøvd. OK, tenkte jeg, jeg kjøper et par og ser hva som skjer.

Vi snakker om en veldig kort shorts. Så kort at det er bare millimeteren unna at ikke rumpa titter frem under kanten. Kanskje det skumleste plagget jeg eier. Jeg har valgt en modell med høyt liv, så jeg likevel føler at plagget er større enn en underbukse, og det er bare så vidt!

Aïeaïeaië... men den som intet våger... Så jeg ålte meg inn i den og kneppet den igjen i full fart før jeg løp ut døra. Litt av cluet var å ikke gi meg selv mulighet til å ombestemme meg.

Veldig kort bak...

Så var det bare å prøve å bære den med overbevisning. Strengt forbudt å trekke i kanten og stå og se ut som en flau treåring. Litt holdning, må jeg be!

Fake it till you make it!

Det gikk tålelig greit, ja faktisk helt fint vil jeg påstå. Det hjalp godt at jeg valgte å eksperimentere her i Troppan hvor man ser veldig mye bar hud og janteloven ikke har noen makt. Litt oppmerksomhet ble det jo, spesielt mens Lars var hos frisøren og jeg gikk rundt alene for å ta litt bilder... Men ikke mer enn at det var helt hyggelig og høflig.

Flate sko

Garance skrev at man skulle bruke flate sko til og det er jeg enig i. Det blir mer enn nok effekt med en så kort shorts uten at man trenger å ta den enda lengre med høye hæler. I alle fall ikke før man klarer å venne seg til at det er mulig å gå i et så intimiderende plagg.

Og ja, det er mulig. Skummelt, men gjennomførbart. Veldig gøy å utfordre seg selv. Omtrent som å hoppe i fallskjerm.

Alt i alt en positiv opplevelse. Anbefales!

Shorts fra American Apparel

T-skjorte fra T by Alexander Wang

Sko fra Martin Margiela

Veske fra Christian Dior

Solbriller fra Tom Ford

Klokke fra Baume & Mercier (lånt av Lars)

3 på rad

Place des Lices, Saint Tropez, Juli 2010

Jeg gikk forbi disse tre kvinnene og bare måtte ta et bilde. Ikke på grunn av én av kjolene men på grunn av alle tre og hvor slående vakkert det var å se tre lange oransje kjoler.

Alle tre kjolene er nydelige og originale hver for seg. Det som slo meg var at de ble enda vakrere av å stå sammen. De ble hverandres perfekte tilbehør. Disse tre kvinnene har skjønt noe som så mange av oss andre ikke har forstått. Det sies at jenter kler seg for andre jenter, og at vi konkurrerer om å se best ut. Mange er livredde for herming, både å herme og å bli hermet etter. Kanskje vi noen ganger kunne prøve oss med litt solidarisk lagfølelse når vi pynter oss og fremheve hverandre.

Nå har jeg spart det beste til sist. Kjolene er faktisk designet av hun som sitter til høyre i bildet. Men hun er ikke bare designer, hun skriver nemlig også en spalte i brasilianske Vogue. Om streetstyle i Saint Tropez. Og hun ville ha bilde av meg*! ÅMAIGÅDD!!! Hva kan jeg si annet enn at det var årets kompliment? Jeg ble utrolig smigret. Faktisk så ble jeg såpass forfjamset at jeg knota med kameraet og tulla med hvitbalansen, og det er grunnen til at bildene ble som de ble. Selv etter at jeg har prøvd å justere litt på fargene** ser det fremdeles ut som om vi sitter langt nede i en isbre. Æsj, hvorfor blir det alltid sånn? Noen ganger er foto en frustrerende interesse.

* Chichi la Skrytepave ;)
** med min elendige Photoshop Elements som jeg er helt talentløs i

Vanskelige sko

I april gikk jeg forbi et butikkvindu og så et par veldig interessante sko. De var helt ulike alt annet jeg hadde fra før og helt ulike alt annet jeg har interessert meg for de siste sesongene. Jeg fikk fryktelig lyst på dem. Hva jeg skulle bruke dem til var jeg mer usikker på. Så jeg sa det jeg ofte sier når jeg finner meg i den situasjonen:

De passer ikke til noe, så da passer de til alt!

Fordi jeg er ganske lettlurt og glatt kjøper mine egne ulogiske slagord slo jeg til.

Jeg tenkte at jeg skulle bygge et helt nytt og spennende antrekk rundt disse inspirerende skoene, for det fortjente de. Og det har jeg gjort. Flere ganger. Det er bare det at jeg har tatt alt sammen av meg igjen før jeg har gått ut døra*.

Jeg begynte å gi opp. Var de et bomkjøp? Jeg var ikke helt klar for å tro det.

Hmmm... tenke, tenke. Jeg kom frem til at jeg skulle endre tilnærmingen min og gi dem et nytt forsøk.

Løsningen ble et ganske enkelt antrekk som består av basisplagg jeg trives i, med fokus på å balansere det freminine og delikate med det minimale og androgyne. Og når alt annet var trygt og kjent var det mye lettere å "gøttse" på med litt eksperimentelle sko.

T-skjorte fra Gina Tricot

Shorts og belte fra American Apparel

Veske fra Mulberry

Sko fra Karstoft Vestergaard

Har du noen plagg eller noe tilbehør som du bare måtte ha, men som du har hatt vanskelig for å finne mot til å ikle deg? Henger de fremdeles i skapet? Eller har du funnet en løsning? Jeg vil gjerne lese om deres erfaringer med å prøve ut nye ting.


* Ja, Chichi la Pyse lever i beste velgående. Og nei, jeg gikk ikke ut naken, jeg skiftet selvfølgelig inn i noe annet.

Tidløs eleganse

Jeg prøvde egentlig å ta bilder av noe helt annet, men så sto denne ryggen i veien. Flaks for meg.

Streetstyle er veldig gøy. Jeg synes det er helt herlig å se alle de spesielle antrekkene folk komponerer ut ifra det de har i garderoben. Det er veldig mange fantastiske bilder i blader og på blogger av kreative mennesker som setter sammen klær på nye og utfordrende måter. Jeg blir utrolig inspirert av slike bilder. Jeg drømmer meg bort i dem og tenker på hvordan jeg kan fortsette å la min egen stil utvikle seg for hver gang jeg kler på meg eller går inn i en klesbutikk.

Når det er sagt, så er det noen ganger veldig behagelig å la blikket få hvile på et ganske enkelt antrekk, bestående av klassiske, kjente elementer i en forutsigbar sammensetning, og som ikke står ut i mengden  ved å pushe grensene, men som likevel fanger oppmerksomheten fordi det utstråler avslappet og naturlig eleganse. Sånn som her, en hvit kjole med delikate blondedetaljer, en klassisk kurv og noen armbånd. Det får meg til å senke skuldrene og tenke at man ikke alltid trenger å kle seg nytt og unikt. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som gjør dette antrekket litt bedre enn de fleste andre hvit-kjole-og-stråkurv kombinasjonene. Men det er kanskje det som gjør at jeg liker å se på dette bildet. Det gir meg noe å tygge på.

Solbrillomani, episode 2

Som jeg allerede har vært inne på: Jeg får ikke nok av solbriller.

Jeg har vennepar som deler på noen av solbrillene de eier. Gubben min og jeg har ikke kunnet det hittil. Vi har veldig forskjellig ansiktsfasong og ikke minst hodestrørrelse. Lars har et digert ansikt i forhold til meg. Hva med klassiske pilot-RayBans? spør dere. De er jo unisex, sier alle i kor. Ikke sjans. På oss ser det helt skrudd ut.

Jeg har drømt om å kunne ha dobbelt så mange par til disposisjon om vi kunne samle troppene og dele på dette herlige tilbehøret.

Men så, når man minst venter det snubler man over det perfekte unisex paret. På Solaris i Saint Tropez fant vi et par Marc by Marc Jacobs solbriller som vi begge kler. Jackpot!

Litt oversize til meg, helt riktige på Lars

Og da slo det meg at Lars også har et par hvite solbriller* i lignende fasong som jeg ikke hadde vurdert å låne engang. Det viser seg at de også ser bra ut på meg. Bingo!

Veldig Jersey Shore. Veldig kult.

OK. Nå har jeg lyst til å bruke et forferdelig utrykk. Jeg liker det ikke selv, men jeg kan ikke la være. Sarte sjeler må lukke øynene nå. Two bitches in one slap!**

Nå har jeg bare lagt ut bilder av meg selv. Hvis dere vil se hvordan de er på Lars er det bare å rope ut. Så skal jeg få ham til å posere for meg og legge det ut til dere.

* Ja, hvite. Ja, herresolbriller, i herrebutikk. Ja, helt utrolig pornokult! Han kjøpte dem på John Varvatos i New York.
** Unnskyld. Huff for en stygg ting å si... palsenonisehctibowt, sånn der tok jeg det tilbake.

Farger

Jeg synes det er mange kvinner som ser ut til å vegre seg mot å bruke sterke, klare farger etterhvert som årene går... Og jeg er helt enig i at man skal passe seg for å kle seg som en tenåring når man kunne vært en tenåringsmor. Da ser man bare eldre ut, ikke yngre. Men jeg har inntrykk av at denne tankegangen får mange til å lage seg et sett med regler som blir veldig begrensende. Når jeg ser kvinner som tør kle seg i sterke farger - og lykkes - slår det meg hvor synd det egentlig er med sånne kjedelige regler. Det finnes noen plagg der ute som passer for alle aldre. De er verdt å lete etter. Så kan man justere tilbehøret etter alderen.

Denne vakre kvinnen viser hvordan det kan gjøres. Hun har klart å balansere antrekket på en måte fremhever hennes vitalitet og femininitet. Nydelig silkekjole med sterke, feminine farger. Delikate, diskré smykker og klokke som roer ned inntrykket og viser modenhet. Sko som matcher skjørtet perfekt, og en uventet veske som viser individualitet.*

Det var et forfriskende syn etter så lang tid i en by hvor man ikke klarer å se folks alder.


* Jeg synes det er ekstra fint når man klarer å unngå å matche sko og veske.

Solbrillomani, episode 1

Jeg kan ikke få nok solbriller. Jeg kjøper som regel minst et par hver sesong. Man kan si hva man vil, om at det er overflødig og er det ikke nok med et par, jeg kommer ikke til å bruke tid på å forsvare det. Jeg synes det er morsomt å variere. Jeg har inntrykk av at prisene kanskje er noe bedre utenfor Norge...? Uten at jeg har gjort noen studie som kan dokumentere dette. Jeg kjøper i alle fall nesten alltid solbriller når jeg er bortreist. Jeg husker hvor hvert eneste par kommer fra, hvilket land, hvilken by og hvilken butikk (jeg husker sikkert hvilken hylle og hvilket monter brillene lå på hvis jeg tenker meg om). Det blir litt som å samle på miniatyr severdigheter eller snøkuler, bare mye bedre*.

I år skulle jeg ha et par Persol solbriller. Helt ulike alle de andre parene jeg har og helt retro-fabulous. Det var det tydeligvis mange andre som ville ha også. Inkludert min kjære. Og vips, så var vi i fare for å matche litt mer enn det som er greit for et par. Men ingen av oss klarte å ofre seg for den andre. Vi er nå begge to fornøyde eiere av Persol solbriller med skilpadde** ramme. Men vi endte opp med litt forskjellige modeller, enda vi begge egentlig hadde lyst på den samme innfatningen i hver vår størrelse***.

Da er det bra at vi har mange andre par begge to, så vi kan bytte på hvem som får bruke Persol brillene.



Lars og jeg har også litt for like beige trenchcoater... Nå må vi passe oss... Matchende grilldresser neste?


* Egentlig er det jo kult med sånne suvenirer også... På en litt kitsch måte. Sånn som med hagedverger. Ja, nå er jeg off-topic igjen. Det er bra jeg har dette systemet for å holde selve innlegget noe ryddigere og fritt for mine vidt vandrende betraktninger.
**Neida, selvfølgelig ikke ekte skilpadde. Det ville jeg aldri kjøpt.
*** Et sted må grensen gå... og forresten, gjett hvem som ofret seg?

Raindrops on roses and whiskers on kittens

Da jeg var liten likte jeg veldig godt gatemusikanter. Jeg lurer på om Mamma til og med passet på å ha med ekstra mange mynter hvis vi skulle en tur i byen. For jeg skulle absolutt høre på musikken litt og ikke minst betale for meg. Jeg husker fioliner, gitarer og panfløyter som fikk Oslos gater til å bli levende. En følelse av sprudlende gateliv til tross for regnskyer og slaps.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir ikke like glad mer av å høre en antydning til musikk litt lengre bort i gata. Før pleide jeg å forte meg nærmere musikken, nå vuderer jeg å gå en omvei for å slippe unna. For jeg synes jeg som oftest finner en kar med en kaffekopp i papp som piner et stakkars trekkspill med to-tre noter fra diverse gamle klassikere og som får selv mine tonedøve ører til å be om nåde.



Heldigvis finnes det femdeles noen finke gatemusikanter. Og da jeg snublet over denne pianisten ble jeg minnet på at musikk i gatene er en av mine Favourite things* - og det var den melodien han spilte.

Barna lugget i foreldrene for å få en mynt.

* Fra Sound of Music

Striper

Striper har vært i motebildet en god stund og holder nok stand en tid fremover også. Og selv om jeg, som så mange andre, er blitt veldig ivrig på å kle meg i T-skjorter, singleter og strikkegensere med maritime striper, ser jeg at det blir litt kjedelig og forutsigbart i lengden.

Jeg liker at denne søte jenta beholder særpreget samtidig som hun er trendy. Kjolen er en noe mer spesiell tolkning av den maritime trenden og tilbehøret gjør helheten i antrekket lekent og ungdommelig.

Alors on danse

Første dagen jeg slo på den lokale NRJ kanalen her i Stropez hørte jeg denne sangen. Jeg ble veldig konsentrert og ba om full stillhet i bilen i håp om å få med meg navn og artist.

Noe av det mest irriterende jeg vet er å digge en sang som jeg ikke kan skaffe fordi jeg ikke vet hvem som har laget den eller hva den heter. Jeg var heldig, plateprateren* gadd å komme med all nødvendig info for at jeg skulle kunne sikre meg å høre på den så mye jeg bare vil - og det er mye - i løpet av sommeren.

Sangen heter Alors on danse og er laget av Stromae. Jeg synes den er helt rå! Jeg får ikke nok. Bra tekst også, for de av dere som parlez francais. Sommeren blir ikke fullkommen før man han funnet soundtracket som passer til ferien. Stromae, eller Paul Van Haver som han også heter, beskriver den som en blanding av New Beat, Rap og sang à la Jacques Brel.

Nå har jeg et par spørsmål til dere lesere: Spilles den i Norge? Jeg søkte på VG-lista, men fikk ingen treff. Har dere noen utkårete favoritter for sommeren? Noen norske sanger som jeg går glipp av, kanskje?


* Gammelt, morsomt utrykk, ikke sant?

Maria, Maria

Maria, Juni 2010

Jeg er så heldig å ha en fantastisk lillesøster. Hun får alltid gå igjennom de klærne jeg ikke bruker lenger og redde det hun vil ha før jeg gir resten til Fretex. Jeg synes det er fantastisk hvordan hun gir mine avlagte klær nytt liv. 

På disse bildene har hun brukt et skjørt jeg kjøpte for mange år siden som kjole. Skjørtet fant jeg på et posesalg i en kjeller. Det var et pent plagg og jeg trodde jeg hadde gjort et kupp. Kuppet ble raskt til et bomkjøp. Jeg fikk meg til å bruke det én gang. Ellers bare hang det i skapet. Og hver gang jeg prøvde det på ombestemte jeg meg og tok det av igjen.

One girl's trash is another girl's treasure, sies det.  Det er jo en oppmuntrende tanke!

Verdens beste pizza

Jeg er veldig glad i pizza. Jeg har spist mye god pizza. Jeg har spist mye ikke så god pizza. Forrige lørdag spiste jeg ganske så vond pizza*. Jeg liker mange typer pizza. Hjemmelaget, frossen, tykk bunn, tynn bunn, med bare tomatsaus og ost eller med eksotiske toppinger. Alle har de sin plass avhengig av situasjonen og humøret. 

I New York spiste jeg den beste pizzaen jeg har smakt noensinne. På Lombardi's, i Little Italy, med rødrutete duk på bordet. Selvfølgelig. En velkjent klisjé. På ingen måte noen bortglemt perle som jeg har funnet bakerst i et skummelt smug. 

Pizzaen vi fikk hadde tynn bunn, et fint lag tomatsaus**, ekte mozzarella di buffala ost og herlige hjemmelagede kjøttboller. Jeg la spesielt merke til tomatsausen, frisk og søtlig, forsiktig krydret, ikke for kraftig og tykk, og - viktigst av alt - ikke for salt (den rake motsettningen til den fæle pizzaen på lørdag). 

Jeg fikk ta en tur inn på kjøkkenet og ta noen bilder. De var blide og imøtekommende uten et sekund å bli distrahert fra den viktige oppgaven de hadde foran seg. De var mange på kjøkkenet, men jeg så dem ikke gå i veien for hverandre. Toppingene ble jevnt fordelt i generøse mengder. Alle pizzaene kom ut perfekt stekt. De fikk det til å se så lett ut. 

Det som gjorde hele forskjellen var den høye kvaliteten på alle ingrediensene: søte, grillete paprika (bell peppers), sterk og saftig pepperoni, lettkrydrete kjøttboller som ikke oste hvitløk***, bunnen var tynn og sprø, men ikke hard og frisk basilikum strødd på like før servering.

Man merker at de anstrenger seg det lille ekstra for at pizzaen deres skal bli den beste.

Hvor synes du man får den beste pizzaen?

Nå ble jeg veldig fysen på en tur til New York...

* Pizzeria La Tonelle i Saint Tropez, Rue Sibilli, ikke bra! Så dårlig at vi ikke engang gadd å klage, her er det ikke håp om forbedring.

** Et for tynt lag tomatsaus gir ikke nok smak, mens et tykt lag gjør pizzaen våt og uhåndterlig.

*** Jeg synes ofte det kan bli litt vel mye hvitløk i kjøttbollene. Stakkars alle de man skal snakke med resten av uka.

Independence Day

I anledning 4. juli og fordi det var meldt over 30 grader og vindstille - og da er det veldig hett ved bassengkanten her hjemme - tok jeg turen til Nikki Beach. Jeg hadde aldri vært der før. Egentlig fordi jeg er en strandjente som elsker den ekte stranden hvor man bader i sjø og ikke ser helt poenget med den litt tilbaketrukne poolparty stranden. Men nå, etter så mange år med ferier her nede var det på tide å gi Nikki et forsøk.

Jeg håper videoen gir et inntrykk av hvordan det var for jeg vet ikke om jeg har ord som beskriver dagen på en trofast måte. Det var i alle fall veldig, veldig, veldig gøy!

Kanskje var det ekstra baluba fordi det var 4. juli, men det var full fest og fantastisk stemning. Jeg liker det når folk slipper seg skikkelig løs. Det viser en tillit til omgivelsene og en glede som virkelig gjør meg glad. Hvis man vil være kritisk på et sånt sted har man en masse man kan se ned på og gjøre narr av. Jeg foretrekker å senke skuldrene og la meg smitte av alt det gode humøret. Her hører ikke janteloven hjemme og det synes jeg er avslappende.

Jeg tok ikke så mange bilder. Jeg hadde med kompakt-kameraet og jeg synes det er vanskelig å fange øyeblikk med når det er mye som skjer på én gang. Så bildene jeg fikk er sånn passe... Jeg legger ut noen få likevel. Neste gang skal jeg iallfall ta med undervannshuset. Det ble risikosport å ta bilder uten det.

Og... jeg fant en kjendis! Jeg ser dem vanligvis ikke. Sikkert en kombinasjon av at jeg ikke har øynene med meg, har uflaks(?) og er altfor selvopptatt til å bry meg om andre mennesker... Med på festen var  Geri Halliwell aka Ginger Spice. Hun var med en gruppe på ca 7-8 stykker og hun så ut til å ha det moro.

Det må være lov til å legge fra seg fornuften for en dag.

Tvillinger. Tror dere de fikk mye oppmerksomhet, eller?

Bunnies!

Ginger