Chichi la Fraise

Tåke

2010-11-09T18:12:00.000+01:00

Jeg er veldig lei meg for at jeg har vært borte fra bloggen så lenge. Hvis det er noen der ute som har irritert seg over at jeg lagde et "Snipp snapp snute"- innlegg og bare ble borte så vil jeg be om unnskyldning for det.

Det var faktisk ikke meningen å avslutte på den måten.

Jeg kunne sikkert forklart hvorfor det ble sånn, men da blir dette innlegget ulidelig langt, eller faktisk ulidelig mye lengre enn det allerede må bli. For jeg har litt på hjertet nå som jeg endelig sitter her og skriver.

Jeg tar kortversjonen. Jeg falt ut av bloggingen i noen uker på grunn av omstendigheter som krevde en del oppmerksomhet. Når støvet endelig la seg føltes det plutselig mye tyngre å ta opp tråden igjen. Tråden ble litt som en tung kjetting. Så jeg utsatte det litt til. Så fikk jeg dårlig samvittighet. Og da tenkte jeg at nå må jeg ha noe lurt å komme med. Det hadde jeg ikke. Så jeg grublet. Neste mandag, da skal jeg starte igjen. Men sånn funker det ikke med meg. Så det slo meg at kanskje jeg bare skal slutte å blogge.

Og så en kveld satt jeg og gikk igjennom noen bilder. Jeg fant et som jeg likte godt. Da tenkte jeg på bloggen. Det var et bilde jeg ville lagt ut. Så da gjør jeg det.

Det var tåke over Oslo sentrum for en liten stund siden. Lyset var så fint at jeg bare måtte prøve å ta litt bilder. Jeg kom veldig sent i gang og det begynte å bli klarere da jeg endelig fikk fatt i kamera og kom meg ut.

Jeg begynte å bli rimelig lei av foto. Min stakkars lille laptop slet og jobbet så tregt at det var umulig å få til noe som helst. Men nå har jeg oppgradert. Til en fanstastisk iMac! Bilder, Bridge, Photoshop, alt går som en sang. Ja, bortsett fra internett. Tilkoblingen inne på dette rommet ~~suger ræv~~ er ikke så god. Men det løser seg (les: kanskje Lars fikser det).

***

I am sorry I have been away for so long. I understand if most of you - or all of you - are sick and tired of my blog. And I would like to apologize for being a slack blogger. I really didn't mean for my last post to be the last, but I realized after a while that it looked like a lame way of saying goodbye.

I could go on and on about what I have been up to and why I haven't been blogging. That would be mindnumbingly boring.

I'll try to keep it short. I took a break from blogging for a few weeks because my focus was on circumstances in my life that really absorbed all of my energy. When all things finally got back to normal I had a hard time getting back on the horse. So I figured I would postpone my comeback for just a little bit longer. And then a little bit longer. And before I knew it the idea of blogging was so infested with guilt that it had sapped all of my motivation. I figured that I had kept everyone waiting for so long that I had better come up with something reasonably clever. I didn't. OK Chichi, snap out of it! On monday you'll find something, anything and write about it. Yeah, I don't really work that way. So maybe I should just quit blogging.

And then I sat in front of my new iMac looking through pictures and I found one that I kinda really liked, actually I thought it was pretty darn good (yup, I should get my modesty-prescription refilled, I am running low...) A picture that I could post on my blog. So that is what I am doing.

Snipp, snapp, snute

2010-09-01T17:04:00.001+02:00

... så var eventyret ute.

I dag er siste hele dag i St Tropez. Tiden har gått så fort! Jeg har hatt en helt fantastisk sommer. Og for første gang på mange år så gleder jeg meg til å komme hjem. Det minner litt om å glede seg til skolestart.

For meg har alltid følelsen av en ny start kommet om høsten, etter sommerferien, og ikke ved nyåret. Jeg har en masse drømmer og ønsker og planer for det nye skoleåret.

Nå skal ikke jeg starte på skolen når jeg kommer hjem. Men jeg har laget meg noen planer for høsten. Jeg har tenkt mye på hva høsten skal bringe i løpet av denne lange sommerferien.

Jeg gleder meg til å sette i gang...

***

Today is my last full day here in St Tropez. This summer has been amazing and it has gone by so fast.

For the first time in years I am really looking forward to coming home after summer vacation. It reminds me of the anticipation before the first day of school.

Even as an adult I have always felt very school year oriented. Fall and the beginning of a new school year has always felt like more of a fresh start than the actual New Year. And I have many hopes and dreams for this new (school) year.

I will not be starting school in the fall. But I have spent this summer soul searching and making plans for what I will do when I get home.

And I can't wait to get started...

Jeg gleder meg...

2010-08-27T15:32:00.002+02:00

... så smått til høsten. Eller, for å være mer spesifikk, til å kunne kle meg i årets høstmote. *

Litt etter litt har salgsvarer blitt byttet ut med nydelige bukser og jakker og gensere og skjerf i rolige vinterfarger.

Jeg har gledet meg til årets høstmote siden før sommeren. Jeg fulgte andaktig med på motevisningene i februar. Og jeg planla høsten.

Chichi har choppa...

Det er mange elementer jeg har ønsket meg. Og ikke alle ønsker kommer til å gå i oppfyllelse. Jeg sikler etter alle de fantastiske camel kåpene. Men jeg har en stor svart hund, så det er ikke sikkert det er en veldig praktisk løsning for meg... Æsj.

Men noe jeg bare måtte ha var en saueskinnsjakke. Jeg så bilder fra visningen til Burberry Prorsum og var fast bestemt. Jeg vil ha en sånn, jeg også! Pliiiis, pliiiis, pliiiis...?

Jeg har faktisk vært innom Burberry butikken i Cannes. Og det er nok veldig bra at de ikke hadde den jakken jeg fantaserer om i butikken. For den er fiiiiin, men dyyyyyyyyr.

Oj oj oj, hva har vi her?

Jeg har gjort en god del research. Det er veldig mange eksemplarer av saueskinnsjakken ute i høst. Og dette er et ~~stort~~ digert kjøp. Så her må man tenke og finne den som er helt riktig.

Jeg har en hel haug med kriterier som kan deles inn i to hovedkategorier. Funksjon og utseende. Og begge er like viktige.

Funksjon er av stor betydning fordi vi her snakker om et ytterplagg som skal brukes mye og i norsk klima. Så den må holde meg varm og tåle å bli utsatt for vær og vind. Semsket skinn er utelukket, husk at vi har sludd (gleder meg ikke til det). Jeg vil ha en som er helt fôret i saueull, ikke en som bare har sauskinn i kragen og ellers er polstret. Skinnet må være mykt nok til at jeg kan bevege armene skikkelig og holde rundt rattet når jeg kjører bil. Modellen må rekke såpass langt ned at jeg slipper å bli mellombar (som far kaller det)**. Og vips så har man utelukket veldig mange av jakkene som henger i butikkene og venter på et hjem.

Utseendet har alt å si fordi jeg rett og slett ikke gidder å bruke penger på noe jeg ikke føler meg fin i. Og jeg vil ha en oppdatert og tidsriktig variant av denne klassiske jakken, men uten at den er så sær at jeg blir lei av den. Mørkebrun. Flatterende innsvingt. Rene linjer. Heller glidelås enn knapper. Og denne vanskelig middelveien mellom tidløs og tidsriktig. Jepp, nå er det ikke mange jakker igjen.

Så er det dette med pris... Uff, nei, æsj... Det er ikke lett... faktisk veldig vanskelig...

Men så, ja så ordner det seg. Akkurat som i sangen. Jeg gikk nemlig inn i en butikk for å se etter en veske som var avbildet i et blad. De hadde ikke fått inn vesken. Og så, mens jeg legger igjen navn og telefonnummer så ser jeg Robin Wright (ikke lenger Penn) smile mot meg. Hun er kledd i en veldig fin saueskinnsjakke. Her burde jeg spesifisere at vi snakker om et bilde av Robin (på fornavn vi), en reklameplakat altså.

- Har dere denne inne?
- Ja, det er den du ser der. Den er sååååå fin.
- Hmmm, den er semsket. Finnes den i ikke-semsket?
- Nei.
- Å.

- Men vi har en annen modell som ikke er semsket...

Samtidig ser jeg Lars vinke mot meg og peke spørrende på en dukke.

Tør jeg håpe? Bingo?

Den var mye finere enn den til Robin. Og den fra Burberry Prorsum! Faktisk var den helt perfekt på alle måter. Brun, litt lang, lett innsvingt og myk som smør. Og - og dette er ikke helt uten betydning (fordi jeg er teit og dust) - ikke tilgjengelig i Norge? Nei, helt seriøst, dette er en så eksponert trend at det er ganske hyggelig å ikke ha helt lik jakke som alle andre på Åpent Bakeri.

Iiikk iiiiik... smiler, klapper, tripper...

Tada! Se!

Så myk og god...

Glidelås!

Så nå gleder jeg meg enda litt mer!

Skal du også hekte deg på denne trenden? Eller blir det kanskje en camel kåpe? Hva gleder du deg til å kle deg i til høsten?

* For jeg er på ingen måte lei av sommer. Sommer er helt herlig og jeg kan aldri bli lei av sol og varme.

** For da mener mor at man får urinveisinfeksjon... Jeg er jammen meg ikke sikker på hvordan kald luft rundt magen gjør at man før bakterier i blæra... Men ekkelt er det uansett. Både å være mellombar og å ha urinveisinfeksjon.

Favoritt

2010-08-23T18:25:00.001+02:00

Jeg har sutret så mye om klær jeg er redd for eller synes er vanskelige å bruke. Så jeg tenkte det var på tide med et innlegg om et plagg jeg er komfortabel i og som jeg har mye glede av.

Jeg har en favoritt bluse. Den er i hvit silke. Jeg liker den fordi den passer til alt, fordi den er litt spesiell uten å være for rar og fordi den er veldig behagelig. Jeg blir alltid glad når jeg tar den på. Jeg bruker den både til hverdag og til fest. Og jeg føler meg alltid fin i den.

***

I feel like I have been whining about clothes that I find challenging to wear and that are outside of my comfort zone. So I figured I would make this post about a piece of clothing that I really love to wear and that I have gotten a lot of enjoyement out of.

I have a favorite top. It is a white silk blouse. It goes with everything. I like that it is special and different but not too strange. It always makes me happy when I wear it. And I wear it year round, for daytime casual or to dress up at night.

Hva er ditt favoritt plagg?

What is your favorite piece of clothing?

Bluse, 3.1 Phillip Lim

Skjørt, second-hand

Belte, Sonia Rykiel pour H&M

Veske, Chanel

Sko, Martin Margiela

Klokke, Omega

Solbriller, Persol

Blouse, 3.1 Phillip Lim

Skirt, second-hand

Belt, Sonia Rykiel pour H&M

Bag, Chanel

Shoes, Martin Margiela

Watch, Omega

Sunglasses, Persol

Smil!

2010-08-20T14:00:00.001+02:00

Aix-en-Provence, August 2010

My Private Jet?

2010-08-20T00:35:00.001+02:00

Jeg er veldig glad i å lakke neglene for tiden. Fingre og tær. Så i sommer har jeg kjøpt meg en hel haug med neglelakker.

Siste innkjøp fra OPI var My Private Jet. Jeg prøvde den på i går. På hendene i første omgang. Tærne så egentlig fremdeles OK ut, så da gadd jeg ikke gjøre noe med dem.

Og jeg vet ikke helt hva jeg synes... Jeg liker veldig godt mørke farger på hendene, men med denne ble jeg usikker. Jeg tror den blir veldig fin til tærne. Fargen ligger et sted mellom grå, svart og brun, med glitter i mange forskjellige farger. Effekten minner meg litt om aske.

Hva synes dere? Skal fingernelgene mine reise i privatfly?

***

I am really into nail polish these days. This summer I have hauled quite a few nail polishes.

My latest OPI polish is My Private Jet. I tried it on yesterday. On my finger nails to start.

And I'm not entirely convinced... However, I do think it will look good on my toes. I would say the colour is somewhere between black, charcoal and brown, with multicoloured glitter, resulting in an effect that reminds me of ashes.

So, what do you think? Will My Private Jet be the new mode of transportation or should I leave it parked in the hangar*?

* I can't believe I wrote that. It is sooooo corny. I am totally embarrassed.

Chichi la Fearless vs Chichi la Pyse, Round II

2010-08-16T19:10:00.006+02:00

Jeg er en stor pyse. Det har vi vært inne på før.

Lenge har jeg drømt meg bort i bildene på andres blogger. Bilder av bloggerne og deres garderobe. Jeg blir utrolig inspirert av å se hva man kan få til med sin egne klær. Og jeg har en fantastisk garderobe. Jeg elsker klærne mine. Så jeg ser på bilder av Rumi og Alix og Jane og Elin. Bilder hvor de ser kule og selvsikre ut. Bilder hvor det ser ut som om de liker klærne sine og har det gøy. Og så skulle jeg ønske jeg ikke var en kylling som ikke engang klarer å se i linsen når kamera peker min vei. Jeg føler meg så beglodd og teit når Lars og jeg prøver oss på photo-shoot.

Så i går kveld dro Lars og jeg på vår favoritt restaurant. Og spiste masse god mat og drakk drinker og en flaske vin. Og så fant vi et forlatt smug. Og nå må dere få huene deres ut av kofferten. Vi tok bilder. Fullt påkledd! Endelig hadde jeg nok mot til å overkjøre hemningene mine.

Så her er de første bildene av en litt mindre awkward Chichi. Chichi la Full? Neida, bare litt mindre flau.

Og selvfølgelig av kveldens antrekk. Jeg har kjøpt skinn shorts! På salg, for jeg er usikker på hvor lenge denne trenden varer. For over en måned siden. Men jeg har ikke vært modig nok til å la meg avbilde i dem. Også har jeg fått brukt en bluse jeg er glad i og som sto i fare for å bli foreldreløs fordi jeg ikke har brukt den i sommer*.

***

I am a chicken. Pock pock pock...

For a long time now, I have been envying other blogs. Or rather the pictures of the bloggers and their outfits. I find it incredibly inspiring to see how people wear their clothes. And I have a pretty great wardrobe myself. I love my clothes. So I look at pictures of Rumi and Alix and Jane and Elin. Pictures of them looking fierce and confident. Pictures of girls enjoying fashion. And I wish I would grow some balls. I am too self conscious to pose properly or even look into the camera. Every time Lars and I try to do a photo shoot I just stand there feeling stared at and weird.

Last night Lars and I went to our favorite restaurant. We ate lots of yummy food, had cocktails and a bottle of wine. In our after dinner euphoria we found a deserted alley. Now you need to get your heads out of the gutter. We took pictures. Fully dressed mind you. I finally had enough courage to overcome my inhibitions.

So I give you the first pictures of a slightly less awkward Chichi. Not Chichi la Drunketydrunk, just a little less uptight.

And, of course, my outfit! Because I have purchased my own pair of leather shorts. On sale, because I think this might be a fad... I bought them over a month ago but have not been brave enough to have my picture taken when I have worn them. I also wore a beautiful top that I really love, but was almost having to give up as I had not worn it all summer*.

2-0 til Chichi la Fearless

Shorts, Les petites...

Bluse, Dries Van Noten

Singlet, Calida (eldgammel, minst 10 år gammel, arvet av Mamma)

Kjede, Madewell

Sko, Christian Louboutin

Veske, Jimmy Choo for H&M

Shorts, Les petites...

Blouse, Dries Van Noten

Tank top, Calida (eldgammel, minst 10 år gammel, arvet av Mamma)

Necklace, Madewell

Shoes, Christian Louboutin

Bag, Jimmy Choo for H&M

* Husker dere at jeg nevnte mitt lille prosjekt som gikk ut på at alt jeg hadde pakket, men ikke fått brukt i løpet av sommeren skulle vekk? Hvis ikke så trykk her.

* When I was deciding what to pack for my summer in France I made a pact with myself. I would pack everything I wanted, but whatever I ended up not wearing would get the boot at the of summer.

Paljetter!

2010-08-15T19:01:00.000+02:00

Saint Tropez, August 2010

For noen dager siden var jeg inne i byen med det store kameraet og den store blitsen. Nå skulle det bli bilder!

Jeg tok en hel haug med bilder. Jeg så og jeg tenkte og jeg satt meg på huk og jeg stilte inn og jeg knipset til krampa tok meg.

Og det kom ikke noe godt ut av det.

Jeg liker egentlig bare dette ene bildet. Det eneste som ikke var gjennomtenkt i det hele tatt, hvor ingenting var tilrettelagt og hvor blitsen min ikke fyrte engang - det gjør heldigvis en annen blits, og med perfekt timing :)

Det er godt med litt flaks!

***

Sequins!

A few days ago I went into town with my big camera and my big flash in tow. It was picture time!

I took a whole lot of pictures. I looked eagerly around and I visualised and I crouched and I tuned and adjusted every knob and button there is. Click-click-click until I could click no more.

And nothing good came of it.

The only photo I like is this one. And it is the point and shoot photo. I saw a dress I liked on a pretty girl and I figured I would just try to get a shot of her. I only got this one shot. My flash did not even fire. But fortunately someone else's did, and at just the right moment.

When talent has left the building it is a good thing Lady Luck is still looking out for me.

Alle fugler små de er...

2010-08-14T16:15:00.001+02:00

... bygger rede på Chichis hode*.

Håret mitt ser ut som høy. Det er blitt tørt, slitt og gult. En kombinasjon av sommer og at jeg er veldig sløv med vedlikehold ligger bak det reiret som nå pryder skallen min. Jeg trenger en hårklipp og en hårkur og en runde med farging og en parykk. Sårt. Men jeg nekter å la franske frisører begi seg inn på et slikt prosjekt.

For noen uker siden var jeg hos en frisør her i byen for å gjøre noe med røttene mine. Egentlig hadde jeg farget håret mitt såpass mørkt at røtter ikke skulle være noe problem. Men den fargen forsvant i sol og saltvann. Røttene var et faktum. De var stygge. Noe måtte gjøres.

Resultatet ble ikke bra. Ikke krise, men ikke bra.

For franske frisører skjønner ingenting.

- Jeg vil ikke ha gule tigerstriper.
- Hva mener du, vil du ikke ha striper?
- Joda, men diskré striper, ikke stripete hår.
- Striper er striper.
- Nei, det er det ikke. Jeg vil ha tynne, nesten usynlige striper.
- Men da får vi jo ikke gjort noe forskjell med røttene.
- Joda. MANGE, tynne striper, dumbass.

Ja, dere kan vel tenke dere hvor bra det kan gå etter en samtale som denne... Nå har jeg stripete røtter... Rådyre, stripete røtter.

Så klipp er helt uaktuelt. Da utruster jeg heller Lars med kjøkkensaks og negleklipper og lar ham gi det et forsøk. Han er jo redd for meg og vet at han må gjøre akkurat som jeg sier.

Det kan tenkes at dere tror jeg er urimelig mot franske frisører. Det er jeg ikke. De har en forståelse av hva som er fint som ikke overlapper i det hele tatt med det jeg er ute etter. Jeg sier ikke at de har dårlig smak eller at de som går til franske frisører er schtøgge på håret (ikke høyt i hvert fall), men de mestrer ikke å sno hjernene sine rundt det jeg ber om.

I russetiden - ja, i forrige årtusen - fikk jeg grønt hår.
Jeg sa til Mamma at jeg hadde fått grønt hår. Jeg må til frisøren. Kan jeg få penger?
Mamma svarte at neida, jeg hadde da ikke grønt hår, hva var det for noe tull?
Ingen frisørtime på meg.
Familieferie i Frankrike. Min tante Isabelle, som virkelig ikke bryr seg en døyt om den type ting utbryter: - Chichi hvorfor har du grønt hår?
Fordi Mamma ikke vil la meg gå til frisøren.
Jeg ser stygt bort på Mamma. Mamma vedgår at hvis Isabelle av alle mennesker i hele verden synes håret mitt ser ille ut, ja, da er det nok helt katastrofe. Så hun tar på seg spanderbuksene og tilbyr meg en tur til Mamies frisør. Den minste lille frisérsalongen i verden som aldri har hatt en kunde under 60 år.
Hva kan hun gjøre med mitt grønne hår? Tjaaa, hun kan vel bleke bort det grønne, til alt er en platinablond hjelm. Ja, det grønne ble borte. Be careful what you wish for...

I hennes forsvar skal det sies at kort tid etter møtte jeg Lars og at han påstår det var kjærlighet ved første blikk... Men det tok flere år å reparere skadene etter denne frisørtimen. Og da tenker jeg ikke på de psykiske skadene, de jobber jeg med fremdeles.

Flash forward til våren 2007. Jeg skal i bryllup på stranden i St Tropez. Jeg har lyst til å være fin på håret. Jeg tenker at jeg skal unne meg en wash and blow dry eller un shampoing brushing (uttales brrrøshinggg med skarrende fransk R og skarp G på slutten) hos frisøren. Jeg finner en åpen salong som har tid og ber om en brushing. Men damen foreslår heller en banan.

Ja, dere leste riktig og jeg trykkleifet ikke, EN BANAN! Fordi jeg er en høflig idiot går vi for en banan.

En piggete banan med sikksakk skille. Jeg tvang dem til å tone ned piggene og sikksakkene, men de skjønte ikke hvorfor jeg ikke likte det. Jeg har aldri følt meg så stygg på håret i hele mitt liv. Og det inkluderer den gangen jeg våknet i Alpene med hjelm hår sausa inn i spy, Vodka Caramel og Peach Canei. Fin kjole, nye Jimmy Choos og det styggeste håret noensinne. Jeg hater bildene av meg fra den dagen.

Så derfor nekter jeg å gjøre noe mer hos franske frisører. Jeg venter til jeg kommer hjem. Hjem til Greg som vet hva han driver med og som forstår hva jeg mener.

I mellomtiden lurer jeg på om noen av dere har noen gode råd. Jeg er langt forbi det som kan repareres med en liten hårkur. Har noen der ute erfaring med å klippe hår med kjøkkensaks? Seriøst, jeg vurderer en liten stuss. Egentlig er jeg vel fornøyd så lenge jeg slipper å gjøre vondt verre. Jeg har fremdeles en stund igjen før jeg er hjemme i Gregs trygge hender.

Ja, jeg er litt sinna idag. Våknet av lyn og torden. Det hørtes ut som full krig. Først trodde jeg at franskmennene hadde plassert en militærøvelse til klokken halv syv en lørdag morgen. Dårlig start på dagen.

* Jeg vet at det ikke rimer. Men jeg er ikke poet. Ta en potet. Herregud...

Nytt håp

2010-08-12T18:35:00.007+02:00

Jeg har aldri vært spesielt flink til vintage shopping.

For det første så synes jeg det er kjedelig å måtte rote seg igjennom et kaos med uinspirerende gammel lort for å finne en skatt som finnes i ett eksemplar og som ikke er min størrelse.

Og for det andre så stiller jeg meg selv alltid spørsmål som: hvorfor vil ingen andre ha dette plagget? hvorfor vil folk kvitte seg med det? hva er galt med det? Og så får det meg til å tvile på meg selv.

Jeg har kommet tomhendt ut så mange ganger at jeg som regel ikke gidder å prøve lenger.

Jeg liker luftige og ryddige butikker, der varene er lekkert presentert. Der jeg kan prøve meg frem blant et utvalg strørrelser til det utrykket jeg føler meg vel med.

Jeg har vært innom vintage og second-hand butikker som spesialiserer seg i high end design varer. Men for å være helt ærlig, der synes jeg at brukte klær er ganske overpriset. Nesten like dyrt som flunkende nytt. Seriøst, jeg kan slite klærne mine selv.

***

I have never been any good at vintage shopping.

1. I find it boring to have to sift through a mound of uninspiring old rags to find the odd treasure only to discover that it doesn't fit.

2. I undermine myself by asking questions like: why hasn't anyone picked this piece up yet? why did people want to get rid of it? what the hell is wrong with it? And then my self doubt takes over.

I have left empty handed so many times that I have given up the project entirely and stopped trying.

I like stores that are fresh and airy and where the merchandise is beautifully displayed. I like having a selection of sizes to find the one that suits me perfectly.

I have been to vintage stores who specialize in high-end designer goods. But come on, their stuff is totally overpriced. Almost as expensive as the brand new option. And quite frankly, I am able to wear and tear clothes all on my own.

Så hva er problemet? Kan jeg ikke bare la bruktbutikkene være og handle der det passer meg? Joda. Det er bare det at jeg er så misunnelig på de som finner disse herlige vintage skattene. Jeg vil også ha!

Denne sommeren ser det ut til å løsne litt for meg. På én sesong har jeg kjøpt mer second-hand enn jeg hadde samlet opp hittil. Hurra!

I år har det nemlig åpnet en ny second hand butikk her i St Tropez. Den heter Le Marché du Marin. Garance, mitt store forbilde, hadde tatt turen innom i mai da hun var her i anledning Chanel visning og boules turnering... Så misunnelig...

***

So what is the big deal? Why don't I quit whining and just shop in stores that work for me? I could, it's just that I am so envious of the people who successfully seek out these vintage treasures. And I want one too!

This summer things are looking up! In one season I have managed to buy more second-hand than ever before. Yay!

There is a new second-hand store in St Tropez called Le Marché du Marin. Garance visited the Marché when she was in town for the Chanel show and boules tournament... So envious...

Jeg klarte endelig å somle meg bort dit for et par uker siden. AHA! Med ett skjønner jeg også tegninga. Her finner jeg spennende retro plagg til en grei penge. Jeg planlegger et eget innlegg om denne butikken som har gitt meg nytt håp for brukte klær.

I denne omgangen tenkte jeg å gi en liten smak av noe av det jeg har kjøpt.

Jeg kjøpte den blomstrete kjolen og beltet dere ser på bildene. Kjolen kostet 29 € og belte 35 € hvis jeg husker rett. Jeg er en blåøyd second-hand newbie så jeg vet ikke om dette er dyrt eller billig.

Og så oppdaget jeg en av fordelene med vintage shopping. Den tidligere eieren hadde sydd små usynlige trykkknapper i mellom de vanlige knappene slik at kjolen ikke gaper over brystet. Og beltet har allerede fått alle de ekstra hullene jeg trenger for at det skal passe både smalt i livet og løst over hoftene. All den jobben jeg aldri gidder å få gjort har blitt tatt hånd om i plaggenes tidligere liv. Genialt!

Hva synes dere om second-hand funnene mine? Hva synes dere om prisnivået? Har dere noen råd for vellykkete ekspedisjoner i second-hand jungelen?

***

I finally got around to giving Le Marché a try a couple of weeks ago. Aha... now I see... I found interesting retro pieces at a reasonable price. I'm planning a post on this wonderful store. It has infused me with new hope for pre-owned fashion.

For now I have a few photos of a couple of items I picked up.

I got the flowery dress and the belt. The dress was 29 € and the belt 35 € if I remember correctly. I have no idea if that is actually a reasonable price seeing as I am a blue eyed second-hand newbie.

I also discovered one of the great advantages of shopping second-hand clothes. The previous owner had sewn invisible snap buttons in between the buttons to avoid gaping. And the belt has all the ekstra holes I need to wear it both cinched in at the waist and loosely around my hips. All the alterations I never get around to dealing with had been taken care of in their previous lifetime. Awesome!

So what do you think? Trash or treasure? Splurge or bargain? Any tips and tricks I should know about before venturing further into the second hand jungle that is out there?

Kjole og belte, Vintage :)
Hatt, Truffaux Hatmakers (den samme som Imogen har)
Sko, Martin Margiela
Solbriller, Balenciaga

***

Dress and belt, Vintage :)
Hat, Truffaux Hatmakers
Shoes, Martin Margiela
Sunglasses, Balenciaga

PS Jeg har vært veldig lite produktiv på blogg fronten den siste uken. Jeg beklager. Jeg har vært hjemme i Oslo en kjapp tur og prøvd å pakke dagene mine med herlige Oslo ting i stedet for å sitte bak laptopen. Og så har jeg hatt skrivesperre. Dere har faktisk sluppet å bli utsatt for mine elendig formulerte hjernepromper. Bare hyggelig!

***

PS I have been very unproductive this past week. Sorry about that. I have been in Oslo over the week end and packed my days full of wonderful Oslo activities rather than parked in front of my laptop. And I have had writer's block. In fact, I have saved you the trouble of reading my poorly written brain farts. No need to thank me.

How I wonder what you're at!

2010-08-05T14:48:00.003+02:00

For noen uker siden fant jeg en ny butikk i St Tropez. En hattebutikk. Faktisk en pop-up hattebutikk! Truffaux Hatmakers heter den.

Familien Truffaux selger hatter, vakre, tidløse stråhatter med retro-preg. Oska, Imogen og deres sønn Atticus er australiere som har startet et eget hattemerke og reiser verden rundt for å spre hatteglede. De setter opp små kortlevde butikker i byer som de ønsker å oppleve. Neste stopp blir Tokyo.

For en livsstil! Så inspirerende og ikke rent lite misunnelsesverdig.

***

A few weeks ago I stumbled upon a new shop here in St Tropez. A hat shop. Well, actually, a pop up hat shop. Truffaux Hatmakers to be exact.

The Truffaux' sell panama hats, beautiful classics with a vintage feel. Oska, Imogen and their son Atticus are australians who started their own hat brand and travel the world spreading hat joy. They set up ephemeral shops in places they want to experience. After St Tropez they will be moving on to Tokyo.

What an inspiring lifestyle! I am more than a little bit envious...

Et hav av hatter... mmm...

A sea of hats... sweet...

Oska og Imogen designer alle hattene. Så flettes de for hånd av økologisk strå i Ecuador. Dette gir hver hatt særpreg. De har tre fasonger (eller fire hvis man teller fedora'ene og trilby'ene som to separate modeller) i mange mønstre og farger. Jeg kunne godt tenke meg en av hver.

De hjelper kundene å finne riktig modell, farge og størrelse. Så tilpasser de hatten på hodet til den nye eieren.

***

Oska and Imogen create all the designs. The hats are then handwoven in Ecuador, from organic straw. There are three different models (actually four if you count the trilbys and the fedoras as two separate shapes) in a wide variety of colors and patterns. I wouldn't mind owning one of each...

The Truffaux help you find the right model, color and size. The hat is then steamed into shape to fit its new owner.

Dampmaskinen til å forme til hattene.

The steamer they use to shape the hats.

Men da Lars kjøpte hatten sin hadde de ikke pakket den ut enda. Så de brukte vannkoker.

But they had not unpacked it yet when Lars bought his hat. Fortunately they had a kettle.

Jeg er jo som nevnt blitt veldig begeistret for hatter og jeg kan ikke motstå sjarmerende, små, uavhengige butikker. Så jeg har hittil kjøpt tre hatter. Og Lars har også fått seg en. Den passer meg også, i hvert fall nesten. Jeg har derfor i praksis fire Truffaux hatter til disposisjon. Jippi!

Men jeg er langt fra forsynt. For Oska har vist meg prototypene for neste års kolleksjon. Jeg gleder meg allerede...

***

I am in love with hats and I have a weak spot for charming, independent shops. So far I am the proud owner of three of their hats. I also got Lars to buy his own hat, and since it also fits me I will be highjacking it from time to time. So in fact I have all of four Truffaux originals at my disposal. Snaps for Chichi!

However, I am far from done buying Truffaux hats. Oska has shown me some of next season's hats. And I cannot wait to get my paws on some - or all - of them. Chichi la Consumerist...

Oska og hattene.

Oska and his hats.

Imogen og hennes hatt med bling.

Imogen and her customised bling hat.

Atticus. Og hans fantastiske hatt! En liten gentleman.

Atticus. And his awesome hat! A young gentleman.

Konkurransen fortsetter: Hvor har jeg hentet tittelen på dette og forrige hatte-innlegg fra?

Contest: Where is the title of this post taken from? My last post about hats was entitled "Twinkle, twinkle, little bat".

Post your answer as a comment below. Remember to log in or leave an email address so that I know who you are. The winner will be drawn at random (out of a hat?) from all the correct answers. There is a really cool prize for the winner.

Link to the Truffaux website here.

Raserianfall!

2010-08-05T11:11:00.002+02:00

Herlig. Dette innlegget var nesten helt ferdig. Jeg skulle bare legge bildene i riktig rekkefølge.

Så slår Safari seg av og jeg får beskjed om at "Programmet Safari Mac OS har uventet avluttet".

Seriøst? Jeg prøver å starte Safari igjen, men ingenting skjer.

Omstart. Safari. Chichilfraise.blogspot.com. Rediger innlegg. Alt jeg har skrevet på i flere timer er søkk vekk!

Jeg hyler. Lars kommer til unnsettning. Ingenting kan gjøres, alt er borte. Lars må ta fra meg laptop'en før den går rett i bassenget.

Så sinna! SÅ SINNA!!! Jeg hater den treige, fi**e, hel***es dr**t MacBook'en! Mega ARGH!

Jeg skal starte forfra igjen. Men ikke akkurat nå. Er for sinna. Ikke kreativ. Ikke glad i livets vakre gleder.

***

Great. This post was almost done. I just had to sort my pictures in the right order.

Then Safari shuts down on me. As if I hadn't noticed, the computer informs me that: Safari Mac OS has shut down. Would you like to "I-don't-give-a-cussword"? No, I would just like for Safari to work the way it is supposed to.

Are you kidding? I try to start up Safari again. No luck. Computer moving at a glacial pace.

Restart. Safari. Chichilafraise.blogspot.som. Edit posts. Everything is gone. Everything I have been working on for hours is just gone.

Scream. Lars to the rescue. Nothing can be done. Lars gets the laptop to safety seconds before it get a refreshing soak in the pool.

Anger! RAGE!!! I hate this f*cking, piece og sh*t, c*cksucking MacBook c*nt!

I will start over. Just not right now. I need to cool down. Right now I have steam coming out of my ears. No joy, just crazy rage.

Blendahvitt!

2010-08-03T13:14:00.000+02:00

Hun får det til å se så lett ut. Et nydelig eksempel på sommerlig eleganse. Velstelt og samtidig avslappet. Luksuriøst uten bling eller snobbefaktor. Ekslusivt, men diskré. Det hvite, rene og ungdommelige balanseres med et mer konservativt snitt og nedtonet tilbehør.

1. En hvitt bomullskjole: nystrøket, takk!
2. Et lyst belte
3. Elegante, men sobre sandaler
4. En slapp strandbag
5. Enkle, diskré hverdagssymykker
6. Velstelt hår, naturlig sminke, mani-pedi.

Effortless er en stil ikke nødvendigvis en sann beskrivelse av arbeidet som ligger bak...

***

She makes it look so easy. The perfect example of summer chic. Put together and casual. Luxurious without bling. High end but discrete. Youthful white purity balanced with a conservative cut and understated accessories.

1. A white cotton dress, perfectly ironed
2. A light colored belt
3. Simple yet elegant sandals
4. A slouchy tote
5. Discrete everyday jewelry
6. Fresh hair, subtle makeup, flawless mani-pedi.

An effortless look does not necessarily mean that there was no effort put into achieving the look...

Twinkle, twinkle, little bat!

2010-07-31T22:12:00.003+02:00

Jeg har en ny kjærlighet. Hatter!

Jeg har likt hatter en stund. Jeg har alltid synes de ser veldig stilige ut på de som tør bære dem med naturlig overbevisning. Så jeg har gitt det noen patetiske forsøk. Helt mislykket! Jeg har noen billige hatter av dårlig kvalitet liggende hjemme. Men jeg ble aldri glad idem. Og de ble aldri en del av helheten når jeg bar dem. Jeg var alltid veldig bevisst på at "nå går jeg med hatt" og jeg mener at det så unaturlig og påtatt ut. Helt galt! Ikke bra. Mislykka. Argh! Loppis neste.

Men jeg hadde ikke gitt opp håpet helt. Jeg hadde en følelse av at et sted der ut lå det en hatt og ventet på meg. Og når vi fant hverandre ville alt være riktig i universet.

Fordi hatten ville ha vanskeligheter med å finne meg - den er jo en livløs gjenstand - konkluderte jeg med at jeg måtte ta ansvar. Så jeg begynte på letingen.

Hatten fant jeg i New York, hos JJ Hat Center. For en fantastisk hattebutikk! Og her slo deg meg at jeg og min hatt ikke kom til å forbli monogame lenge. Hatten måtte nok få seg noen kompiser/søsken/sister-wives. Budsjettet tillot ikke mer enn én hatt hos JJ i denne omgang.

Valget falt på en Borsalino i strå. En Fedora, med det jeg synes er en relativt bred brem. Selv om jeg synes det ser veldig tøft ut med smalere brem på andre, såkalt Trilby, er som oftest Fedora modellene finest på meg.

Den er lett og behagelig. Og jeg glemmer faktisk at jeg har den på. Det hjelper når man går for "effortless chic"...

Jeg er hekta. I løpet av noen måneder har jeg fått meg en liten samling.

Det kommer flere innlegg om hatter...

Forresten, høy ISO på bildene. Hadde tatt bilder i dårlig belysning og glemte å stille tilbake ISO settingen... mega-ARGH!!! Gleder meg til jeg vokser fra disse rookie mistakes'ene...

KONKURRANSE: Hvor har jeg hentet tittelen på innlegget fra? Skriv svaret som kommentar (ikke som anonym, da vet jeg jo ikke hvem du er!). Vinneren trekkes (i en hatt!) ut av alle de riktige svarene. Awesome premie til vinneren.

Hatt, Borsalino

Solbriller, Persol

T-skjorte, Månestråle

Shorts, American Apparel

Sko, Karstoft Vestergaard

Klokke, Baume & Mercier (lånt av Lars)

Juan-les-Pins, juli 2010

2010-07-29T14:00:00.000+02:00

Å tenke i revers

2010-07-27T14:48:00.000+02:00

Min Pappa har bursdag i dag. Han er økonom. I anledning dagen har jeg derfor laget et innlegg om personlig økonomi. Selvfølgelig med min egen lille vri, så ikke ta dette så altfor seriøst. Litt glad bursdagsstemning, må jeg be.

Jeg har laget min egen økonomiske teori. Det skal sies at jeg ikke har har arvet min fars evner i dette faget. Med jevne mellomrom er jeg nødt til å sjekke at jeg faktisk har oversikt over hva grunnleggende begreper, som f eks fordringer, betyr*. Så hold dere fast, nå kommer mine gullkorn.

Når det gjelder budsjettering tenker jeg "i revers"**. Det høres nok rart ut. Men jeg skal forklare. Litt tålmodighet så skal jeg komme til poenget.

Jeg elsker klær. Og vesker. Og sko. Og smykker. Fordi jeg har elsket klær så lenge har jeg nå en brukbar samling med fine ting som jeg er veldig glad i. Når jeg er litt deppa åpner jeg dørene til garderobeskapet og så føler jeg meg mye bedre.

Jeg har lett for å handle ganske ukritisk billige varer. Og når jeg et par ganger i året tar en ryddesjau i skapet ser jeg at jeg ender opp med en del dårlige kjøp som følge av dette.

Verre er det å tenke på hvor mange penger jeg har brukt på å anskaffe den haugen med helt unødvendig ræl som er på vei til Fretex. Selv om hvert enkelt plagg ikke gjorde noe stort innhugg i bankkontoen ser jeg at når jeg legger dem sammen så er det nok penger til at jeg heller kunne kjøpt noen få dyre ting som jeg drømmer om.

Etter noen sesonger med denne frustrerende dansen har jeg begynt å tenke "i revers".

Tankegangen går ut på å ikke kjøpe alle disse billige genserene, toppene og juggelet som jeg ikke egentlig trenger eller kommer til å savne å eie, men å spare opp til noe jeg virkelig vil ha og kommer til å ha glede av lenge***.

Så når jeg finner en litt-for-dyr veske, jakke, sko, junæimitt, så tenker jeg på alt det jeg ikke skal kjøpe av billig ræl som ikke gir noe varig bidrag til garderoben. Ser dere hva jeg gjør? Jeg vrir på det sånn at jeg finner det jeg egentlig vil ha og så forsvarer jeg kjøpet med fremtidige ikke-kjøp.

For å sette litt fart på prosessen leter jeg aktivt etter disse billige ikke-kjøpene. Og det er nok her resonnementet mitt blir litt ustøtt... Også er det jo slik at jeg ikke bare ser på billige ikke-kjøp, men på alt-som-er-billigere-enn-det-jeg egentlig-har-lyst-på ikke-kjøp. Og putter ikke-kjøpssummen i potten. Jeg må nok finpusse litt på hvordan jeg anvender teorien i praksis...

Det jeg vil frem til er at om man finner noen big ticket items som man aller helst vil ha så er det mye lettere å si nei takk til alt det billige rælet vi fristes med. Eller ikke nødvendigvis nei til ALT, noe er jo greit, men nei til de enorme mengdene det fort blir.

Sånn ser regnestykket ut

Nå tenker jeg Pappa er stolt.

Gratulerer med dagen!

Forresten, jeg eier ikke kredittkort. Jeg tror det kan være veldig farlig å tenke "i revers" med kredittkort i hånda.

Er jeg den eneste som forsvarer mine guilty pleasures med litt ustø logikk? Hva synes dere om mitt økonomiske gullkorn? Er jeg en ny Keynes? Burde jeg skrive bok? Eller skamme meg og holde kjeft?

* Jeg vet, det er ikke noe å være stolt av. Jeg burde kjøpe en for Dummies bok...
** Jeg vet ikke hvorfor jeg kaller det å tenke "i revers" å ikke å tenke "baklengs", men nå heter det nå en gang det.
*** "Evig" er faktisk det ordet jeg forfører meg selv med... og det er et vakkert ord...

Chichi la Fearless vs Chichi la Pyse

2010-07-26T15:20:00.002+02:00

Jeg bruker sjelden lange kjoler. I skapet henger det en liten samling lange kjoler som kun brukes til anledninger som bryllup og veldig formelle selskap. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg brukte en lang kjole til hverdags. Det har vært en del "maxikjoler" (eller "maxidresses" som vi sier på nynorsk) i motebildet de siste somrene, men de har ikke vært noe for meg. Jeg føler at det blir altfor mye stoff og jeg forsvinner under et telt av tekstil og rysjer. Og så synes jeg at det får meg til å se gravid ut. Sånn, der sa jeg det. Jeg har ingenting imot gravide, men jeg vil ikke se gravid ut når jeg ikke er det (det kan jeg umulig være alene om).

I fjor kjøpte jeg denne lange kjolen på Ma Vintage. En blanding av god selvtillit den dagen og en situasjon hvor det bare finnes ett eksemplar av én vare og at den er riktig størrelse gjorde at jeg slo til. Det er rart det der.

Som dere ser er kjolen i en lys farge og i et tynt stoff. Ganske avslørende kan man si. Faktisk føler jeg meg mer naken i den enn i minikjole. Det må ha vært noe i vannet den dagen for jeg har ikke hatt like god selvtillit siden. Så kjolen har hengt i skapet, den. Stakkars kjolen.

Nå må vi ta en liten reise til bake i tid. Til 20. mai 2010. Jeg står foran skapet hjemme i Oslo og lurer på hvor mye jeg skal pakke. Jeg bestemmer meg for å pakke veldig mye. Som et eksperiment. Alt som pakkes, men ikke blir brukt i løpet av sommeren skal jeg kvitte meg med. Hmmm.... så lurt og fornuftig. Snedig plan.

Og KJEMPEDUST.

Nåtids-Chichi vil ikke gi fra seg klærne sine! Hun liker dem selv om hun ikke bruker dem. Dumme, dumme Fortids-Chichi som finner på sånne teite prosjekter.

Dette driver meg til vanvidd. Jeg har jo kjøpt disse klærne fordi jeg liker dem og føler at jeg kler dem. Så hvorfor klarer jeg ikke å holde på den følelsen? Jeg burde stole litt mer på mine egne vurderinger. Jeg må slutte å gjemme meg bak unnskyldninger som at jeg ikke har riktig tilbehør. Spesielt når jeg i tillegg kjøper en hel haug med tilbehør under fanen "DETTE MÅ JEG HA FORDI DET PASSER TIL ALT".

Vi får se hva som skjer når jeg skal pakke etter sommeren. Foreløpig har jeg ikke gitt helt opp å spille etter reglene, siden det er jeg som har laget dem. Så jeg ga kjolen et forsøk. Og dro hjemmefra på dagstur til Antibes. Planen var å hindre meg selv fra å feige ut og ta den av igjen. Etter en dag i denne litt uvante kjolen er jeg herdet. Den er ikke lenger så skummel og nå tror jeg ikke det blir noe problem å bruke den igjen.

Uansett hva som skjer med kjolen videre i sommer så får jeg beholde den.

Grunnen til at jeg velger å dele disse erfaringene med veven er at jeg begynner å finne en teknikk for å venne meg til de plaggene jeg vegrer meg for å bruke.

1. Jeg har bestemt meg for at disse plaggene er vanskelige og ukomfortable nok til at man må sukre pillen. Så istedenfor å tenke at jeg må utfordre meg selv med et superkreativt antrekk velger jeg å la resten av klærne og tilbehøret være kjente og kjære venner som jeg vet jeg føler meg vel med. Det blir rett og slett for intimiderende hvis alt skal være uvant på én gang.

2. Jeg velger riktig dag og anledning til å eksperimentere. Det er lettere hvis jeg har litt anonymitet eller er med folk jeg er veldig trygg på. Ikke første skoledag.

3. Jeg klarer ikke å holde meg modig så veldig lenge. Hvis jeg har muligheten til å skifte så er det bare et spørsmål om tid før jeg gjør det. Så jeg hiver meg selv uti og håper på det beste. Jeg overvinner Chichi la Pyse ved å glemme henne igjen hjemme og dra ut i verden uten henne. Det får heller bare gå som det går. Så er jeg i hvert fall en erfaring rikere på slutten av dagen.

1-0 til Chichi la Fearless. Med vind i håret...

Pfiou. Det var et langt innlegg! Jeg er visst like skravlete skriftlig som muntlig. Håper noen av dere orket å henge med helt til slutten.

Hva gjør dere med plagg dere ikke får brukt?

Kjole fra Ghost, kjøpt på Ma Vintage

Sko fra Tory Burch

Veske fra Chanel

Solbriller fra Tom Ford

Kjede fra Juvelér Langaard

Endelig!

2010-07-25T10:17:00.001+02:00

Endelig i mål! Hva da? spør dere. Jo, den hvite bikinien! Etter over en måned med ganske intens leting sitter jeg nå med en hvit bikini foran meg.

Jeg endte opp med en enkel hvit trekant bikini med knyting. Helt basic og akkurat det jeg var på jakt etter. Jeg har lett overalt. I alle butikker som selger bikinier. Først var jeg innom Eres, som er et merke jeg elsker og stoler på når det gjelder badetøy. Jeg syntes 200 € var litt mye for en enkel hvit bikini. Så var jeg innom KIWI*, men snittet på deres modeller var ikke helt overbevisende etter at jeg hadde sett modellen til Eres så jeg ville lete litt til. Og jeg har lett og lett, i sikkert 20 butikker.

Etter endeløs leting og ingenting som var i nærheten av det jeg så for meg tenkte jeg at nå drar jeg til Eres, holder jeg meg for øynene og trekker kortet.

Men når jeg kommer til Eres ser jeg at at den hvite bikinien deres ikke er fôret annet enn foran på underdelen. Hvordan er det mulig? Blir den ikke gjennomsiktig når den bli våt? spør jeg. Kanskje litt, avhengig av hvor mørke brystvorter du har, svarer damen. Pardon? Hva er det for et svar?

Skuffa gikk det opp for meg at jeg ikke har funnet den hvite bikinien enda likevel.

Så jeg drar til KIWI og titter en gang til. De ser ut til å være skikkelig fôret. Men hos KIWI får man ikke prøve i hvitt, man må prøve modellen i en av de andre fargene. Jeg prøver i turkis og tenker at dette er jo ikke så verst, det er det beste alternativet hittil, faktisk det eneste. Jeg har lett lenge nok og nå må jeg bare bli ferdig hvis det skal være noe sommer igjen til å bruke bikinien. Men neida, de har selvfølgelig ikke flere hvite igjen av min størrelse.

Etter noen telefoner får de lokalisert en i nabobyen. De avtaler å få den sendt til butikken dagen etter. Lys i enden av tunnelen! Dagen etter er jeg på plass og gleder meg. Men nei, de har ikke fått inn bikinien. Ingen vet noen som helst, alt er bare kaos. Kanskje den bare har blitt glemt. Kan du komme tilbake i morgen, kanskje vi får den da? Vi du kjøre bort til Sainte Maxime og hente den selv? Neineinei! Dette er useriøst, kartlegg hva som har skjedd og ta ansvar.

Etter enorme mengder masing blir mysteriet oppklart. Bikinien som var i Sainte Maxime hadde blitt feilmerket og var ikke min størrelse. ARGH! Nok er nok! Jeg gir opp.

Eller, ikke helt... For damen sier at de får inn varer hver uke, men at de ikke vet hva de får så de kan ikke love noe.

Så i går tok jeg turen innom KIWI for å se om de kanskje har fått inn hvite trekant bikinier i str 2. Ja, svarer damen. Har du fått holdt av? For jeg tror vi har solgt alle allerede. Er det mulig? Kunne jeg få holdt av? Hvorfor sa ingen det?

Chichi sinna. Damen redd. Damen leter. Damen finner.

Endelig.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den oppfører seg når den blir våt...

* ikke minipris, men et lokalt bikini merke

Som en sandstrand

2010-07-22T19:56:00.001+02:00

Semsket skinnjakke fra Pinko

Lars og jeg snakket om høstmote ved frokostbordet. Jeg la ut i lange baner om alt jeg gleder meg til å bruke. Et av de plaggene jeg gleder meg mest til å bruke er Lars sin nye pilot jakke. Jeg vil gjerne ha min egen også, men jeg synes det kan se litt fint ut med oversize effekten når jeg tar på meg hans.

Lars gleder seg også til å bruke pilot jakken og planlegger å bygge mye av garderoben rundt denne jakken. Jeg anbefalte å se etter en fin tynn strikkegenser i en kald beige tone.

Lars lo og så rart på meg.

Hvorfor ler du? Tror du ikke det blir fint?

Jo, men du synes kald beige er svaret på alt, du vil ha alle plagg i kald beige, du.

Hmmm, jeg gjør vel det. Jeg synes at kalde beige toner passer til alt, alltid. Det eneste plagget jeg ikke har spesielt lyst på i kald beige er bikini*.

Hvis det var mulig ville jeg hatt en kald beige variant av absolutt alt jeg har i skapet**. Kald beige er en perfekt bakgrunn til alle andre farger, er nydelig kombinert med ikke-farger som svart og hvitt og klarer å stå alene.

Nå er det kanskje på tide at jeg forklarer hva jeg mener med "kald beige". Noen kaller det nok "sand", jeg vet ikke hvorfor jeg kaller det kald beige. Franskmenn har en farge de kaller "greige"***, en blanding mellom grå og beige, men jeg snakker om en litt beigere "greige". Tenk på en beige som nesten ikke har noe gult igjen, som ikke har noe av det gylne man ser i såkalt "camel". Det er en beige tone som lener over mot det grå, men som har mer "farge" enn grått.

Det finnes mange sjatteringer av kald beige. Og det at det ikke bare finnes én kald beige er jo litt av moroa. For på den måten kan man kombinere mange av de kalde beige plaggene og skape nydelige ton-i-ton effekter. Det er noe jeg synes er mye vanskeligere å få til med farger.

I mine øyne er det en bedre basisfarge enn svart eller hvitt. Svart er svart og hvitt er hvitt og for mye svart eller for mye hvitt kan bli litt kjedelig og flatt. Grå er veldig fint og har mange av de samme mulighetene, men kan bli litt dystert og overskyet. Varm beige er et helt annet dyr. Varm beige er veldig pent, men kan fort bli litt for varm og gul, og passer ikke til alt (men den passer til kald beige). Man kan heller ikke like trygt bruke ubegrenset av varm beige, topp-til-tå (hatt til sko?), det blir fort too much. I tillegg er det et langt farligere nabolag for min hudtone og hårfarge å ferdes i. Her kan rett og slett mye gå galt.

Til høst/vinter sesongen ønsker jeg meg: en kald beige
- høstjakke eller blazer
- vinterjakke
- litt stor, løs v-genser med dyp hals i tynn strikk****
- stripete skjerf
- skinny-jeans eller ridebukser
- semskede hansker... dette kan vel bare gå galt
- foldeskjørt i ull (skolepike!)
- cashmere cardigan
- veske
- langermet minikjole
- bluser, bluser og bluser!

Oj. Det var en lang liste. Og det er etter litt nedskjæringer.

For å se noen gode eksempler på hvor fint beige er , og spesielt hvor fint det er med kald og varm beige sammen så klikk her, da kommer du til Chloé høtskolleksjonen. Og jo, forresten, den hører også hjemme på ønskelisten, hele Chloé høstkolleksjonen, altså.

* dette har jeg snakket om i mine 10 bikini bud, se bikini bud (del 1, del 2)
** vel å merke i tillegg til de andre fargene jeg har, jeg ville jo ikke byttet noen av klærne mine bort
*** vi har jo denne fargen vi også, men vi har ikke et eget navn for den
**** ja, jeg håper at Lars skal kjøpe en også kan vi "dele"... hmmm... kanskje stjele?

Place des Lices, Saint Tropez

2010-07-20T18:27:00.003+02:00

Short shorts

2010-07-19T15:59:00.002+02:00

Shorts har vært i motebildet i flere sesonger nå. De er fremdeles aktuelle og en god shorts er gull verdt, men de er ikke like nye og spennende som de var for noen år siden. Korte shorts i dressbukse-fasong er rett og slett blitt et basisplagg.

Jeg elsker shortsen fordi den er så grei å ha med å gjøre. Man kan lene seg, sette seg på huk eller synke sammen i i lave sofaer uten fare for å vise mer enn man hadde tenkt. Faktisk kan man vise ganske mye hud uten at antrekket blir for utfordrende. Shortsen kan pyntes opp eller ned. Avhengig av anledning og humør er den skarp og androgyn eller jentete og søt. Den er perfekt i sommervarmen samtidig som man kan bruke den med strømper i kaldere årstider.

I løpet av de siste par årene har det blitt en brukbar samling, men jeg syntes de alle sammen var veldig like og jeg begynte å bli lei. Så denne sesongen bestemte jeg meg for å prøve å finne måter å fornye meg samtidig som jeg holder meg til den pålitelige og kledelige shortsen. Jeg har lekt med materialer, med farger, med snitt, prøvd høyt liv og ikke minst fattet mot og kjøpt meg hot pants!

Jeg må innrømme at jeg var livredd for hot pants. Livredd. Det eneste marerittet som er verre enn å stå naken i skolegården er å stå der i hot pants.

Så leste jeg at mitt store forbilde Garance Doré hadde vært modig og prøvd. OK, tenkte jeg, jeg kjøper et par og ser hva som skjer.

Vi snakker om en veldig kort shorts. Så kort at det er bare millimeteren unna at ikke rumpa titter frem under kanten. Kanskje det skumleste plagget jeg eier. Jeg har valgt en modell med høyt liv, så jeg likevel føler at plagget er større enn en underbukse, og det er bare så vidt!

Aïeaïeaië... men den som intet våger... Så jeg ålte meg inn i den og kneppet den igjen i full fart før jeg løp ut døra. Litt av cluet var å ikke gi meg selv mulighet til å ombestemme meg.

Veldig kort bak...

Så var det bare å prøve å bære den med overbevisning. Strengt forbudt å trekke i kanten og stå og se ut som en flau treåring. Litt holdning, må jeg be!

Fake it till you make it!

Det gikk tålelig greit, ja faktisk helt fint vil jeg påstå. Det hjalp godt at jeg valgte å eksperimentere her i Troppan hvor man ser veldig mye bar hud og janteloven ikke har noen makt. Litt oppmerksomhet ble det jo, spesielt mens Lars var hos frisøren og jeg gikk rundt alene for å ta litt bilder... Men ikke mer enn at det var helt hyggelig og høflig.

Flate sko

Garance skrev at man skulle bruke flate sko til og det er jeg enig i. Det blir mer enn nok effekt med en så kort shorts uten at man trenger å ta den enda lengre med høye hæler. I alle fall ikke før man klarer å venne seg til at det er mulig å gå i et så intimiderende plagg.

Og ja, det er mulig. Skummelt, men gjennomførbart. Veldig gøy å utfordre seg selv. Omtrent som å hoppe i fallskjerm.

Alt i alt en positiv opplevelse. Anbefales!

Shorts fra American Apparel

T-skjorte fra T by Alexander Wang

Sko fra Martin Margiela

Veske fra Christian Dior

Solbriller fra Tom Ford

Klokke fra Baume & Mercier (lånt av Lars)

3 på rad

2010-07-18T09:30:00.027+02:00

Place des Lices, Saint Tropez, Juli 2010

Jeg gikk forbi disse tre kvinnene og bare måtte ta et bilde. Ikke på grunn av én av kjolene men på grunn av alle tre og hvor slående vakkert det var å se tre lange oransje kjoler.

Alle tre kjolene er nydelige og originale hver for seg. Det som slo meg var at de ble enda vakrere av å stå sammen. De ble hverandres perfekte tilbehør. Disse tre kvinnene har skjønt noe som så mange av oss andre ikke har forstått. Det sies at jenter kler seg for andre jenter, og at vi konkurrerer om å se best ut. Mange er livredde for herming, både å herme og å bli hermet etter. Kanskje vi noen ganger kunne prøve oss med litt solidarisk lagfølelse når vi pynter oss og fremheve hverandre.

Nå har jeg spart det beste til sist. Kjolene er faktisk designet av hun som sitter til høyre i bildet. Men hun er ikke bare designer, hun skriver nemlig også en spalte i brasilianske Vogue. Om streetstyle i Saint Tropez. Og hun ville ha bilde av meg*! ÅMAIGÅDD!!! Hva kan jeg si annet enn at det var årets kompliment? Jeg ble utrolig smigret. Faktisk så ble jeg såpass forfjamset at jeg knota med kameraet og tulla med hvitbalansen, og det er grunnen til at bildene ble som de ble. Selv etter at jeg har prøvd å justere litt på fargene** ser det fremdeles ut som om vi sitter langt nede i en isbre. Æsj, hvorfor blir det alltid sånn? Noen ganger er foto en frustrerende interesse.

* Chichi la Skrytepave ;)
** med min elendige Photoshop Elements som jeg er helt talentløs i

Vanskelige sko

2010-07-16T12:24:00.000+02:00

I april gikk jeg forbi et butikkvindu og så et par veldig interessante sko. De var helt ulike alt annet jeg hadde fra før og helt ulike alt annet jeg har interessert meg for de siste sesongene. Jeg fikk fryktelig lyst på dem. Hva jeg skulle bruke dem til var jeg mer usikker på. Så jeg sa det jeg ofte sier når jeg finner meg i den situasjonen:

De passer ikke til noe, så da passer de til alt!

Fordi jeg er ganske lettlurt og glatt kjøper mine egne ulogiske slagord slo jeg til.

Jeg tenkte at jeg skulle bygge et helt nytt og spennende antrekk rundt disse inspirerende skoene, for det fortjente de. Og det har jeg gjort. Flere ganger. Det er bare det at jeg har tatt alt sammen av meg igjen før jeg har gått ut døra*.

Jeg begynte å gi opp. Var de et bomkjøp? Jeg var ikke helt klar for å tro det.

Hmmm... tenke, tenke. Jeg kom frem til at jeg skulle endre tilnærmingen min og gi dem et nytt forsøk.

Løsningen ble et ganske enkelt antrekk som består av basisplagg jeg trives i, med fokus på å balansere det freminine og delikate med det minimale og androgyne. Og når alt annet var trygt og kjent var det mye lettere å "gøttse" på med litt eksperimentelle sko.

T-skjorte fra Gina Tricot

Shorts og belte fra American Apparel

Veske fra Mulberry

Sko fra Karstoft Vestergaard

Har du noen plagg eller noe tilbehør som du bare måtte ha, men som du har hatt vanskelig for å finne mot til å ikle deg? Henger de fremdeles i skapet? Eller har du funnet en løsning? Jeg vil gjerne lese om deres erfaringer med å prøve ut nye ting.

* Ja, Chichi la Pyse lever i beste velgående. Og nei, jeg gikk ikke ut naken, jeg skiftet selvfølgelig inn i noe annet.

Tidløs eleganse

2010-07-15T10:00:00.043+02:00

Jeg prøvde egentlig å ta bilder av noe helt annet, men så sto denne ryggen i veien. Flaks for meg.

Streetstyle er veldig gøy. Jeg synes det er helt herlig å se alle de spesielle antrekkene folk komponerer ut ifra det de har i garderoben. Det er veldig mange fantastiske bilder i blader og på blogger av kreative mennesker som setter sammen klær på nye og utfordrende måter. Jeg blir utrolig inspirert av slike bilder. Jeg drømmer meg bort i dem og tenker på hvordan jeg kan fortsette å la min egen stil utvikle seg for hver gang jeg kler på meg eller går inn i en klesbutikk.

Når det er sagt, så er det noen ganger veldig behagelig å la blikket få hvile på et ganske enkelt antrekk, bestående av klassiske, kjente elementer i en forutsigbar sammensetning, og som ikke står ut i mengden ved å pushe grensene, men som likevel fanger oppmerksomheten fordi det utstråler avslappet og naturlig eleganse. Sånn som her, en hvit kjole med delikate blondedetaljer, en klassisk kurv og noen armbånd. Det får meg til å senke skuldrene og tenke at man ikke alltid trenger å kle seg nytt og unikt. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som gjør dette antrekket litt bedre enn de fleste andre hvit-kjole-og-stråkurv kombinasjonene. Men det er kanskje det som gjør at jeg liker å se på dette bildet. Det gir meg noe å tygge på.

Solbrillomani, episode 2

2010-07-14T10:00:00.005+02:00

Som jeg allerede har vært inne på: Jeg får ikke nok av solbriller.

Jeg har vennepar som deler på noen av solbrillene de eier. Gubben min og jeg har ikke kunnet det hittil. Vi har veldig forskjellig ansiktsfasong og ikke minst hodestrørrelse. Lars har et digert ansikt i forhold til meg. Hva med klassiske pilot-RayBans? spør dere. De er jo unisex, sier alle i kor. Ikke sjans. På oss ser det helt skrudd ut.

Jeg har drømt om å kunne ha dobbelt så mange par til disposisjon om vi kunne samle troppene og dele på dette herlige tilbehøret.

Men så, når man minst venter det snubler man over det perfekte unisex paret. På Solaris i Saint Tropez fant vi et par Marc by Marc Jacobs solbriller som vi begge kler. Jackpot!

Litt oversize til meg, helt riktige på Lars

Og da slo det meg at Lars også har et par hvite solbriller* i lignende fasong som jeg ikke hadde vurdert å låne engang. Det viser seg at de også ser bra ut på meg. Bingo!

Veldig Jersey Shore. Veldig kult.

OK. Nå har jeg lyst til å bruke et forferdelig utrykk. Jeg liker det ikke selv, men jeg kan ikke la være. Sarte sjeler må lukke øynene nå. Two bitches in one slap!**

Nå har jeg bare lagt ut bilder av meg selv. Hvis dere vil se hvordan de er på Lars er det bare å rope ut. Så skal jeg få ham til å posere for meg og legge det ut til dere.

* Ja, hvite. Ja, herresolbriller, i herrebutikk. Ja, helt utrolig pornokult! Han kjøpte dem på John Varvatos i New York.
** Unnskyld. Huff for en stygg ting å si... palsenonisehctibowt, sånn der tok jeg det tilbake.

Farger

2010-07-13T10:00:00.001+02:00

Jeg synes det er mange kvinner som ser ut til å vegre seg mot å bruke sterke, klare farger etterhvert som årene går... Og jeg er helt enig i at man skal passe seg for å kle seg som en tenåring når man kunne vært en tenåringsmor. Da ser man bare eldre ut, ikke yngre. Men jeg har inntrykk av at denne tankegangen får mange til å lage seg et sett med regler som blir veldig begrensende. Når jeg ser kvinner som tør kle seg i sterke farger - og lykkes - slår det meg hvor synd det egentlig er med sånne kjedelige regler. Det finnes noen plagg der ute som passer for alle aldre. De er verdt å lete etter. Så kan man justere tilbehøret etter alderen.

Denne vakre kvinnen viser hvordan det kan gjøres. Hun har klart å balansere antrekket på en måte fremhever hennes vitalitet og femininitet. Nydelig silkekjole med sterke, feminine farger. Delikate, diskré smykker og klokke som roer ned inntrykket og viser modenhet. Sko som matcher skjørtet perfekt, og en uventet veske som viser individualitet.*

Det var et forfriskende syn etter så lang tid i en by hvor man ikke klarer å se folks alder.

* Jeg synes det er ekstra fint når man klarer å unngå å matche sko og veske.

Solbrillomani, episode 1

2010-07-12T10:00:00.017+02:00

Jeg kan ikke få nok solbriller. Jeg kjøper som regel minst et par hver sesong. Man kan si hva man vil, om at det er overflødig og er det ikke nok med et par, jeg kommer ikke til å bruke tid på å forsvare det. Jeg synes det er morsomt å variere. Jeg har inntrykk av at prisene kanskje er noe bedre utenfor Norge...? Uten at jeg har gjort noen studie som kan dokumentere dette. Jeg kjøper i alle fall nesten alltid solbriller når jeg er bortreist. Jeg husker hvor hvert eneste par kommer fra, hvilket land, hvilken by og hvilken butikk (jeg husker sikkert hvilken hylle og hvilket monter brillene lå på hvis jeg tenker meg om). Det blir litt som å samle på miniatyr severdigheter eller snøkuler, bare mye bedre*.

I år skulle jeg ha et par Persol solbriller. Helt ulike alle de andre parene jeg har og helt retro-fabulous. Det var det tydeligvis mange andre som ville ha også. Inkludert min kjære. Og vips, så var vi i fare for å matche litt mer enn det som er greit for et par. Men ingen av oss klarte å ofre seg for den andre. Vi er nå begge to fornøyde eiere av Persol solbriller med skilpadde** ramme. Men vi endte opp med litt forskjellige modeller, enda vi begge egentlig hadde lyst på den samme innfatningen i hver vår størrelse***.

Da er det bra at vi har mange andre par begge to, så vi kan bytte på hvem som får bruke Persol brillene.

Lars og jeg har også litt for like beige trenchcoater... Nå må vi passe oss... Matchende grilldresser neste?

* Egentlig er det jo kult med sånne suvenirer også... På en litt kitsch måte. Sånn som med hagedverger. Ja, nå er jeg off-topic igjen. Det er bra jeg har dette systemet for å holde selve innlegget noe ryddigere og fritt for mine vidt vandrende betraktninger.
**Neida, selvfølgelig ikke ekte skilpadde. Det ville jeg aldri kjøpt.
*** Et sted må grensen gå... og forresten, gjett hvem som ofret seg?

Raindrops on roses and whiskers on kittens

2010-07-11T10:00:00.000+02:00

Da jeg var liten likte jeg veldig godt gatemusikanter. Jeg lurer på om Mamma til og med passet på å ha med ekstra mange mynter hvis vi skulle en tur i byen. For jeg skulle absolutt høre på musikken litt og ikke minst betale for meg. Jeg husker fioliner, gitarer og panfløyter som fikk Oslos gater til å bli levende. En følelse av sprudlende gateliv til tross for regnskyer og slaps.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir ikke like glad mer av å høre en antydning til musikk litt lengre bort i gata. Før pleide jeg å forte meg nærmere musikken, nå vuderer jeg å gå en omvei for å slippe unna. For jeg synes jeg som oftest finner en kar med en kaffekopp i papp som piner et stakkars trekkspill med to-tre noter fra diverse gamle klassikere og som får selv mine tonedøve ører til å be om nåde.

Heldigvis finnes det femdeles noen finke gatemusikanter. Og da jeg snublet over denne pianisten ble jeg minnet på at musikk i gatene er en av mine Favourite things* - og det var den melodien han spilte.

Barna lugget i foreldrene for å få en mynt.

* Fra Sound of Music

Striper

2010-07-10T10:18:00.015+02:00

Striper har vært i motebildet en god stund og holder nok stand en tid fremover også. Og selv om jeg, som så mange andre, er blitt veldig ivrig på å kle meg i T-skjorter, singleter og strikkegensere med maritime striper, ser jeg at det blir litt kjedelig og forutsigbart i lengden.

Jeg liker at denne søte jenta beholder særpreget samtidig som hun er trendy. Kjolen er en noe mer spesiell tolkning av den maritime trenden og tilbehøret gjør helheten i antrekket lekent og ungdommelig.

Alors on danse

2010-07-09T20:07:00.000+02:00

Første dagen jeg slo på den lokale NRJ kanalen her i Stropez hørte jeg denne sangen. Jeg ble veldig konsentrert og ba om full stillhet i bilen i håp om å få med meg navn og artist.

Noe av det mest irriterende jeg vet er å digge en sang som jeg ikke kan skaffe fordi jeg ikke vet hvem som har laget den eller hva den heter. Jeg var heldig, plateprateren* gadd å komme med all nødvendig info for at jeg skulle kunne sikre meg å høre på den så mye jeg bare vil - og det er mye - i løpet av sommeren.

Sangen heter Alors on danse og er laget av Stromae. Jeg synes den er helt rå! Jeg får ikke nok. Bra tekst også, for de av dere som parlez francais. Sommeren blir ikke fullkommen før man han funnet soundtracket som passer til ferien. Stromae, eller Paul Van Haver som han også heter, beskriver den som en blanding av New Beat, Rap og sang à la Jacques Brel.

Nå har jeg et par spørsmål til dere lesere: Spilles den i Norge? Jeg søkte på VG-lista, men fikk ingen treff. Har dere noen utkårete favoritter for sommeren? Noen norske sanger som jeg går glipp av, kanskje?

* Gammelt, morsomt utrykk, ikke sant?

Maria, Maria

2010-07-09T14:55:00.004+02:00

Maria, Juni 2010

Jeg er så heldig å ha en fantastisk lillesøster. Hun får alltid gå igjennom de klærne jeg ikke bruker lenger og redde det hun vil ha før jeg gir resten til Fretex. Jeg synes det er fantastisk hvordan hun gir mine avlagte klær nytt liv.

På disse bildene har hun brukt et skjørt jeg kjøpte for mange år siden som kjole. Skjørtet fant jeg på et posesalg i en kjeller. Det var et pent plagg og jeg trodde jeg hadde gjort et kupp. Kuppet ble raskt til et bomkjøp. Jeg fikk meg til å bruke det én gang. Ellers bare hang det i skapet. Og hver gang jeg prøvde det på ombestemte jeg meg og tok det av igjen.

One girl's trash is another girl's treasure, sies det. Det er jo en oppmuntrende tanke!

Verdens beste pizza

2010-07-06T23:17:00.003+02:00

Jeg er veldig glad i pizza. Jeg har spist mye god pizza. Jeg har spist mye ikke så god pizza. Forrige lørdag spiste jeg ganske så vond pizza*. Jeg liker mange typer pizza. Hjemmelaget, frossen, tykk bunn, tynn bunn, med bare tomatsaus og ost eller med eksotiske toppinger. Alle har de sin plass avhengig av situasjonen og humøret.

I New York spiste jeg den beste pizzaen jeg har smakt noensinne. På Lombardi's, i Little Italy, med rødrutete duk på bordet. Selvfølgelig. En velkjent klisjé. På ingen måte noen bortglemt perle som jeg har funnet bakerst i et skummelt smug.

Pizzaen vi fikk hadde tynn bunn, et fint lag tomatsaus**, ekte mozzarella di buffala ost og herlige hjemmelagede kjøttboller. Jeg la spesielt merke til tomatsausen, frisk og søtlig, forsiktig krydret, ikke for kraftig og tykk, og - viktigst av alt - ikke for salt (den rake motsettningen til den fæle pizzaen på lørdag).

Jeg fikk ta en tur inn på kjøkkenet og ta noen bilder. De var blide og imøtekommende uten et sekund å bli distrahert fra den viktige oppgaven de hadde foran seg. De var mange på kjøkkenet, men jeg så dem ikke gå i veien for hverandre. Toppingene ble jevnt fordelt i generøse mengder. Alle pizzaene kom ut perfekt stekt. De fikk det til å se så lett ut.

Det som gjorde hele forskjellen var den høye kvaliteten på alle ingrediensene: søte, grillete paprika (bell peppers), sterk og saftig pepperoni, lettkrydrete kjøttboller som ikke oste hvitløk***, bunnen var tynn og sprø, men ikke hard og frisk basilikum strødd på like før servering.

Man merker at de anstrenger seg det lille ekstra for at pizzaen deres skal bli den beste.

Hvor synes du man får den beste pizzaen?

Nå ble jeg veldig fysen på en tur til New York...

* Pizzeria La Tonelle i Saint Tropez, Rue Sibilli, ikke bra! Så dårlig at vi ikke engang gadd å klage, her er det ikke håp om forbedring.

** Et for tynt lag tomatsaus gir ikke nok smak, mens et tykt lag gjør pizzaen våt og uhåndterlig.

*** Jeg synes ofte det kan bli litt vel mye hvitløk i kjøttbollene. Stakkars alle de man skal snakke med resten av uka.

Independence Day

2010-07-05T10:18:00.001+02:00

I anledning 4. juli og fordi det var meldt over 30 grader og vindstille - og da er det veldig hett ved bassengkanten her hjemme - tok jeg turen til Nikki Beach. Jeg hadde aldri vært der før. Egentlig fordi jeg er en strandjente som elsker den ekte stranden hvor man bader i sjø og ikke ser helt poenget med den litt tilbaketrukne poolparty stranden. Men nå, etter så mange år med ferier her nede var det på tide å gi Nikki et forsøk.

Jeg håper videoen gir et inntrykk av hvordan det var for jeg vet ikke om jeg har ord som beskriver dagen på en trofast måte. Det var i alle fall veldig, veldig, veldig gøy!

Kanskje var det ekstra baluba fordi det var 4. juli, men det var full fest og fantastisk stemning. Jeg liker det når folk slipper seg skikkelig løs. Det viser en tillit til omgivelsene og en glede som virkelig gjør meg glad. Hvis man vil være kritisk på et sånt sted har man en masse man kan se ned på og gjøre narr av. Jeg foretrekker å senke skuldrene og la meg smitte av alt det gode humøret. Her hører ikke janteloven hjemme og det synes jeg er avslappende.

Jeg tok ikke så mange bilder. Jeg hadde med kompakt-kameraet og jeg synes det er vanskelig å fange øyeblikk med når det er mye som skjer på én gang. Så bildene jeg fikk er sånn passe... Jeg legger ut noen få likevel. Neste gang skal jeg iallfall ta med undervannshuset. Det ble risikosport å ta bilder uten det.

Og... jeg fant en kjendis! Jeg ser dem vanligvis ikke. Sikkert en kombinasjon av at jeg ikke har øynene med meg, har uflaks(?) og er altfor selvopptatt til å bry meg om andre mennesker... Med på festen var Geri Halliwell aka Ginger Spice. Hun var med en gruppe på ca 7-8 stykker og hun så ut til å ha det moro.

Det må være lov til å legge fra seg fornuften for en dag.

Tvillinger. Tror dere de fikk mye oppmerksomhet, eller?

Bunnies!

Ginger

Chichi og de 7 favoritter

2010-07-02T21:04:00.005+02:00

Jeg elsker YouTube. Noen av dere vet kanskje at jeg liker å se på videoer om sminke. Jeg tror egentlig ikke jeg er den største sminke-junkien. Joda, jeg liker sminke, jeg liker å se stelt ut når jeg skal ut og jeg har endel produkter. Jeg sminker meg ikke hver dag, langt ifra. Jeg synes som oftest det er litt kjedelig å stå lenge på badet. Jeg synes faktisk det er morsommere å kjøpe sminken enn å bruke den. Sminke-videoer på YouTube får jeg ikke nok av og jeg digger de jentene som lager dem, såkalte Beauty-Gurus. Mange synes kanskje de er teite og jålete og fjollete. Ikke jeg! Jeg synes de er fenomenale, karismatiske, modige, søte, morsomme, sjarmerende, flinke. Love, love, love, love, love them! Loud and proud!

Inspirert av disse nydelige jentene lager jeg derfor et innlegg om noen av mine favoritt produkter. Men jeg har en innfallsvinkel! Alle disse produktene er å få tak i i Norge, men de selges ikke nødvendigvis i alle parfymerier og jeg ser dem ikke så ofte omtalt i blader. De fleste har jeg ikke sett på badet til noen jeg kjenner. De får rett og slett ikke så mye oppmerksomhet som jeg mener de fortjener.

Egentlig sitter jeg med et lite ønske om å lage min egen video om disse produktene, så jeg kan demonstrere og gå litt mer i detalj. Men jeg er så pysete! Det er slitsomt å være så feig... Vi starter med et skriftlig innlegg og hvis dere virkelig vil så skal jeg prøve meg foran kamera (iiik!).

"Alle" vet at Touche Eclat fra YSL er en god highlighter, de fleste som leser kvinneblader får med seg de nye Chanel neglelakkene og mange elsker MAC lipglosser. De produktene jeg skal omtale har jeg funnet meg frem til etter årevis med ekspedisjoner i parfymerijungelen.

Jeg har valgt ut 7 skjønnhetsprodukter. Syv er passe, da får jeg med mange som jeg ikke klarte å velge bort uten at dette innlegget blir ulidelig langt* og slitsomt å lese. I parentes har jeg notert hvor jeg har kjøpt produktene, de samme parfymeriene går igjen fordi jeg er praktisk anlagt og handler mye på samme sted som er i nærheten av leiligheten min i Oslo, men det betyr ikke at disse stedene nødvendigvis er de eneste som fører produktet.

Laura Mercier Undercover Pot-2: dette er den beste concealeren jeg har prøvd (og jeg har prøvd mange). Den er delt i to. En del er ment for å dekke over ringer under øynene og den andre er for å dekke over urenheter og arr. Jeg har endelig forstått at man må ha 2 forskjellige farger og konsistenser for å gjøre dette skikkelig. I tillegg er det en beholder med et løst transparent pudder som man kan bruke til å feste det hele med. (Gimle Parfymeri)

Byredo: Byredo lager nydelige og unike dufter. Veldig ulikt alle andre parfymer jeg har snust på. Her er det viktig å prøve parfymen på og vente ca en halvtime for den forvandler seg ganske mye. De har såpe, dusjsåpe og bodylotion som passer til. Alt er uten parabener. (Gimle Parfymeri)

Juice Beauty: Jeg har en god del av serien og bruker den hver morgen. Så her jukser jeg litt og har med 5 produkter under én kategori. Her er listen av det jeg har: Green Apple Cleansing Gel, Oil-Free Moisturizer, Hydrating Mist, Green Apple Nutrient Eye Cream, Green Apple Peel Full Strength. Alle produktene lukter veldig godt, trenger godt inn i huden og passer til min fete hudtype. Dessuten er serien økologisk og uten parabener. (Gimle Økologiske Parfymeri)

Nuxe Huile Prodigieuse: Denne oljen har jeg brukt i mange år. Det er en tørr olje som gir godt med fuktighet og litt glans til huden. Det finnes også en variant med skimmer som er pen hvis man er ute etter litt ekstra ooompf, men den er jeg tom for. De sier man kan bruke den til hår, ansikt, hud, ja overalt. Det funker ikke for mitt ansikt eller hår (da ser jeg bare svett og skitten ut), men til å smøre inn bena om sommeren er den fabelaktig. (Parfymeriet i første etasje på EGER, men den finnes sikkert hos flere Esthetique parfymerier)

Beauty Blender: Dette ser ut som en superdyr rosa makeup-svamp i form av et egg. Jeg vet ikke hvorfor den er bedre enn alle andre svamper, men den er det, mye bedre. Bruksanvisning følger med så man kan få maksimalt ut av den. (Visage)

Erbaviva Organic Lip and Cheek Balm: Veldig deilig leppepomade. Damen i butikken fortalte at denne gir leppene fuktighet uten at man blir avhengig **, og det stemmer faktisk, jeg er ikke avhengig blitt. Den lukter godt av honning, men på en diskré måte. Denne er også økologisk og det er litt hyggelig med tanke på at vi faktisk spiser mye av det vi kliner på leppene. (Gimle Økologiske Parfymeri)

Rouge fra Organic Glam i fargen Peach: Dette var noe jeg bare plukket opp i farta da jeg skulle kjøpe andre ting, og godt var det. Fargen er veldig flatterende på lett sommerbrun hud. Litt korallfarge gjør at man ser veldig frisk ut. Den er ganske pigmentert så man kommer langt med bare litt pudder på penselen. Den ser lett og naturlig ut på. (Gimle Økologiske Parfymeri)

Pfiou, da var jeg i mål. Det ble et langt innlegg. Jaja. Si ifra i kommentarene hvis dere vil ha en video. Jeg trenger litt oppmuntring før jeg tør... Og fortell om deres favoritt produkter. Jeg blir alltid glad for tips!

* håper jeg, vi får se hvordan det blir til slutt

** i en periode var jeg skikkelig hekta på Carmex/Savex, det var slitsomt.

Bare så det er sagt, jeg har kjøpt alle disse produktene med egne penger, jeg får ikke betalt av noen tredjepart for det jeg skriver her og jeg har gitt min helt ærlige mening om produktene.

Når det regner

2010-07-01T22:42:00.005+02:00

... kan det være gøy å ta bilder.

Mange av dere har nok fått det med dere nå, men jeg nevner det igjen for ordens skyld. I mai var jeg i New York. En av dagene dro jeg ut til Brooklyn. Jeg tenkte det var litt greit å ha satt foten utenfor Manhattan.

Til Williamsburg bar taxituren. Der var det veldig fint. Jeg fikk høre at det visstnok var litt sånn som det var i Greenwich Village før det ble for kommæsj. Hipt og kult, lissom;) Egentlig faktisk så hipt at det var gått litt over og blitt uhipt igjen...? Så nøye på de forskjellige nivåene av hiphet er ikke jeg. Jeg hadde en fin formiddag der, jeg. Planen var å ri en drosje bort og gå over Brooklyn Bridge på veien hjem.

Som sagt, fin formiddag, supert vær. Vi kom oss til midten av broen før vi skjønte at nå kommer store, svarte regnskyer og, selvfølgelig, regn*. Vi gikk så fort vi kunne, men rakk ikke over. Det pøste ned. Vi fant litt le under de tykke bjelkene/kablene/stolpene som holder broen oppe. Og da fikk jeg dette bildet. Jeg liker det ganske godt. Det var ikke så dumt med den regnskuren.

* Ja, jeg har hørt om værmelding. Men når jeg er utenlands prøver jeg å klare meg uten. Jeg blir så lei av den vær-terroren vi lever under i Norge at når jeg er utenfor Norden så vil jeg bare senke skuldrene og slippe å tenke så mye på temperaturer og vind og byger og skiftende skydekke.

Konkurranse!

2010-07-01T11:01:00.005+02:00

I sommer er det som vanlig en del kunstutstillinger i St Tropez. Jeg har tatt bilde av den mest synlige.

Konkurransen er enkel: Hva heter kunstneren?

Dere skal få et lite hint: en svensk gruppe har en sang med samme navn...

DET BLIR EN PREMIE TIL VINNEREN!

Vilkår: Vinneren er den første som skriver riktig svar i en kommentar. Svar i form av en kommentar på dette innlegget, ikke via mail. Hvis du ikke er følger, må du skrive navnet ditt eller en mailadresse så jeg vet hvem du er og kan ordne med å få gitt deg premie.

Pick me up

2010-06-29T17:53:00.003+02:00

De siste dagene har jeg vært litt trist. Nei, det er ikke sant. Jeg har vært fryktelig lei meg. En silkebluse jeg kjøpte i New York i mai har dødd i vask. Det er ikke mange som forstår det, men sånt går veldig innpå meg. Jeg er nok ikke helt normal. Jeg er veldig glad i klærne mine og prøver å ta pent vare på dem, så når jeg rammes av slike katastrofer da er det vanskelig for meg å takle. De siste par dagene har jeg levd i en slags trist og motløs sinnstemning. Jeg har vært veldig uinspirert og blogget lite. Men nå idag er det nok! Jeg har vasket håret, sminket meg litt, prøvd å gå i klesskapet uten å bli lei meg og finne noe hyggelig å ta på, kledd på meg og nå skal jeg ta en tur inn til byen for å trøste-shoppe. Det blir nok mer trøste-titting, for salget starter om én uke og jeg prøver å beherske meg.

PoGo, mas eller moro?

2010-06-28T18:22:00.008+02:00

Jeg har alltid synes det er så morsomt med Polaroid bilder. Mange ganger har jeg ønsket meg et Polaroid kamera, men så har de ikke vært så lette å få tak i og så er papiret så dyrt. Nå håper jeg at jeg har funnet en erstatning.

Da jeg var i New York i mai kjøpte jeg en PoGo. Det er en liten printer som kan kobles til mobiltelefon, digitalkamera eller datamaskin, via bluetooth eller med en kabel. PoGo printer ut små bilder. Den bruker ikke blekk, så man må kjøpe eget Zink papir. Strømkilden er et oppladbart Lithium batteri og dette følger med.

I denne kule butikken full av herlige gadgets lot jeg meg forføre av PoGo

Den er ganske artig. På samme måte som med de gamle Polaroid kameraene gir PoGo et bildene litt særegent preg, dog ikke like sjarmerende som de klassiske Polaroid bildene jeg lengter etter.

Her har jeg lagt den og noen bilder ved siden av en iPhone så dere kan få et inntrykk av størrelsen.

Så langt er entusiasmen på topp og jeg gleder meg til å leke med den. Så hva synes jeg om PoGo etter å ha brukt den noen ganger?

Idéen er god, veldig god. Kan den erstatte et gammeldags Polaroid kamera? Nei, jeg synes ikke det. Den er mindre hendig* og bildene har ikke helt den samme je ne sais quoi over seg. Den har bluetooth og det hjelper, men det er en ekstra gadget man må ta med seg i tillegg til kamera. Det tar litt tid å føre over bildene, iallfall de jeg tar med mine digitalkamera som er ganske store filer (ca 22kB/s), og det trekker ned. På pluss siden er prisen overkommelig, også for papiret (ca 30€ for maskinen og 25€ for 70 små ark).

Leverer den det den skal? Tja... hva skal den levere? spør jeg tilbake. Bildene har litt "printer-linjer", selv etter at jeg har gjort det som sto i bruksanvisnigen for å bøte på det. De blir litt kornete og uskarpe. Fargene blir ikke helt som de ser ut på skjermen. Gjør det noe? Dette er jo bare bilder man printer ut for gøy, i kampens hete på fest eller til å ha i lommeboken.

Fungerer den? Tja... nesten. Og det er ikke bra nok. I det hele tatt. Jeg har hatt en del trøbbel med å få bluetooth tilkoblingen til å fungere. Det er helt forferdelig irriterende. I tillegg så står det ikke noe om hvordan jeg skal prøve å fikse problemet i bruksanvisningen. Jeg blir gal av sånt. Det er like før PoGo går i bakken. Tilkoblingen med kabel til digitalkamera fungerer derimot veldig bra, grensesnittet er intuitivt og overføringen går raskt. Kabelen man bruker er den samme som for å overføre bilder fra kamera til datamaskin via sistnevntes USB port.

Hvor mange jordbær får PoGo? PoGo får en kurv belgiske jordbær. Den høres bra ut og den har sin funksjon, men den er desverre ikke så god som den ser ut. Og den er en middelmådig erstatning for the real deal, det lenge etterlengtede Polaroid kameraet. Med andre ord, kjøp gjerne en PoGo hvis du har veldig lyst på den, men ikke forvent all verden av den.

Dette ble en noe mer "proff" anmeldelse enn jeg hadde planlagt. Min kjære synes det var veldig fint. Gutta liker visst gadgets og tekniske detaljer om gadgets. Så værsågod boys, det var det denne jenta mener om PoGo'en.

*det er første gang jeg har fått bruk for det ordet

This little Chichi went to market

2010-06-26T17:10:00.008+02:00

Jeg synes det er veldig inspirerende å gå på marked. Aller best liker jeg de hvor man kjøper mat og blomster.

Luktene, lydene, smakene. Stemningen. Det er et tidløst rom uten strekkoder, kortautomater og uniformer. Selv om det ikke er den mest praktiske eller effektive måten å gjøre innkjøp på så er det verdt bryet for å kjenne på hvor gøy det kan være å handle inn mat. På marked lar jeg meg friste av nye dufter, jeg tar meg tid til å småprate og prøvesmake.

På markedet i L'Ile Rousse fant jeg ikke bare sterke oster, søte kaker og skumle fisk, men også en herlig samling personligheter. Unge og gamle, utadvendte og kamerasky. Åpne, blide, lekne og generøse alle sammen.

Jeg blir glad av å se folk som bryr seg så mye om produktene de selger.

Entusiasme er smittsomt.

Mote + Moët

2010-06-25T14:37:00.006+02:00

I går kveld satt jeg på Senequier* og slo i hjel litt tid før jeg skulle spise middag. Butikkene stenger nemlig en del tidligere nå enn de gjør litt lengre ut på sommeren, så jeg hadde ikke så mye å finne på som jeg trodde**.

Så fikk jeg et kort i fanget hvor det sto at noen meter lengre bort, hos Le Quai, skulle de ha verdenslansering(!) av den nye champagnen til Moët & Chandon, Ice Impérial og en liten motevisning for BCBC Max Azria. Ja takk, begge deler.

Den snille damen som ga meg gratis champagne

Champagnen er en ny type de har utviklet som det er meningen man skal drikke med isbiter (om dagen, på stranden, rundt bassenget, sa damen). Hun skremte meg først med å si at den var mer fruktig og søtere ennn deres vanlige champagne. Æsj, tenkte jeg, og arrene etter tenårene og Blue Nun gjorde plutselig vondt igjen. Så jeg smakte forsiktig. Mmmmmm, det var jo nammenam!*** Desverre er den bare å få kjøpt her ute på halvøya foreløpig****.

BCBG Max Azria har hatt butikk i St Tropez i noen år nå. Jeg synes de har mye fint. For tre år siden kjøpte jeg en nydelig hvit kjole med blomster. Den er fremdeles en favoritt. Alt de viste i går var hvitt. Mye pent. Alt var sånn som man faktisk kan gå kledd i (ikke sveisen... den var ikke så praktisk).

Det var litt gøy, det der.

Denne mannen styrte showet...

Jo, forresten. Chanel hadde butikk åpning i byen i går kveld, men jeg var ikke invitert, jeg, og da fikk man ikke være med på moroa. Så de får bare en liten notis her helt nederst. Furtefjes. Nesten så jeg ikke har lyst å kjøpe noe hos dem m.., nei uff, det mente jeg ikke, jeg tar det tilbake, unnskyld Karl.

* Bar på havnen i St Tropez

** Uff, der hørtes jeg veldig shopoholiker ut... ja, jeg er glad i butikker, men også fordi det er gøy å bare titte og bli inspirert.

*** Ja, jeg fikk smake gratis, nei jeg er jo ikke sponsa (seriøst...), ja, den var god på ordentlig, jeg mener det.

**** Så dere må komme hit og besøke meg! (jeg ber om forlatelse for den store mengden asterisker i dag)

En Musikkfest

2010-06-24T16:42:00.009+02:00

På mandag var det La Fête de la Musique over hele Frankrike. I anledning 21. juni og offisiell start på sommeren hvis jeg skjønte riktig. Det betyr at alle byene i Frankrike holder musikk festival. Samtidig! David Guetta hadde live konsert i Carcassone som ble vist på nyhetene. I Aubagne hvor mine besteforeldre bor hadde vi ikke så staselig besøk, men musikk ble det jammen meg. Av alle slag. Det var skikkelig 17. mai stemning i gatene. Alle var ute og festet, selv om det var mandag kveld.

Det var en utrolig blanding av musikk sjangre. Noe for enhver kunne man sikkert sagt. Ja takk til alt sammen, sier jeg. Og nevner i fleng: reggae, magedans, grunge (som sikkert var gjenlevninger fra da grungen hadde sin storhetstid), utendørs nattklubb på gata, argentinsk tango, fransk rap (rapperne hadde på ryggsekk på scenen, hihi), punk rock, alternativ rock og nå har jeg sikkert glemt noen***.

Tango på plassen, så idyllisk... det vil jeg drive med når jeg blir voksen

Magedans, her satt stolte besteforeldre og tenåringsjenter

Reggae scenen, her ble jeg litt høy av bare å gå forbi (hihi)

Nattklubb, med DJ, på gata, foran parfymeriet

Aubagne er en sånn passe stor* kommune** ca femten minutter utenfor Marseille. Nå har ikke jeg en negativ blogg, men her må jeg si at Aubagne ikke akkurat er en glemt streetstyle perle. Men... det betyr ikke at det ikke er herlig og eksotisk å observe de innfødte. For her lever Missy Elliott-dressen i beste velgående, med bling og oppsatt hår. Og er det ikke skjønt med variasjon.

Ja, på reise vasker man øynene.

* dette betyr at jeg ikke har et eneste tall i hodet, og ei heller har ork til å gjøre noe særlig research

** forresten styrt av det lokale kommunist partiet, her er kollektiv trafikk helt gratis, med slagordet Liberté, Égalité, Gratuité

*** også tror jeg ikke at jeg kan så mange flere sjangre

Som et godt årgangsbilde...

2010-06-22T22:03:00.004+02:00

Hvorfor er det slik at alle gamle bilder man finner bortgjemt i skuffer er fantastiske fotokunstverk? Blir de bedre av lagringen, slik som vin?

Jeg fant dette herlige bildet av min Papi i en skuff i sommerhuset til Mamie. Jeg synes det er helt fullkomment. For noen farger! For en komposisjon! For en modell!

Det er helt perfekt: Antrekket. Avisen. Parasolene. Fluktstolene. Solbrillene. Smilet. Menneskene i bakgrunnen. Den lyseblå bilen.

Det verste er at dette jo sannsynligvis er en snapshot, tatt med et helt vanlig kamera, av en som bare pekte og knipset*. Min familie har nok aldri hatt med seg fotograf på ferie.

Dette er jo bare et bilde av originalen, tatt med mitt kamera i de beste lysforholdene jeg fant innendørs, fordi det blåste så voldsomt at jeg ikke torde ta det med meg ut i solen. Jeg har ikke photoshopet i det hele tatt. Forestill dere bare hvor fint originalen er.

Jeg får lyst til å fremkalle en masse bilder og legge dem i en skuff i et lintøyskap i et sommerhus og vente førti år.

* Nå håper jeg at jeg ikke fornærmer noen, hvem vet, kanskje det egentlig ligger en masse gjennomtanke bak

Retro Candy

2010-06-20T17:15:00.005+02:00

Jeg så denne kule damen gå rundt med hunden sin i St Tropez. Jeg stoppet henne og spurte om jeg fikk ta et bilde. Jeg fikk lov til det så lenge hun fikk beholde brillene på.

Så gjennomført stil. Platina blond med høy hestehale, pannelugg og sløyfe. Rutete skjørt med blonde kant. Utrolige tatoveringer på begge armer og halsen. Hun fortalte at hun faktisk hadde kledd seg sånn i 17 år nå. Og den nydelig lille hunden heter Candy.

Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å kle meg om 17 år...

A Six Euro Shake

2010-06-20T16:48:00.005+02:00

Vincent: Did you just order a five-dollar shake?

Mia: Sure did.

Vincent: A shake? Milk and ice cream?

Mia: Uh-huh.

Vincent: It costs five dollars?

Mia: Yep.

Vincent: You don't put bourbon in it or anything?

Waitor: Nope.

Vincent: Just checking.

På Le Café des Platanes får man disse herlige milkhakene til seks euro. I skrivende stund tilsvarer det en seven-dollar-forty-two-cents shake.

Bare melk og is. Nydelig. Det skal sies at iskremen deres er hjemmelaget. Det er inspirerende hvor godt det er med noe så enkelt når man legger litt kjærlighet i det man lager.

Den gikk rett ned.

Hva ville Vincent Vega sagt?

Vintage Inspirasjon

2010-06-18T23:31:00.009+02:00

Jeg har ikke mye vintage. Jeg vet at det er mange der ute som finner fantastiske vintage plagg og accessoirer. Den kunsten mestrer ikke jeg.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne det, spesielt når jeg ser andre bære fantastiske vintage kjoler med sjel og særpreg.

Sånn som den dagen jeg så denne vakre jenta i New York. Hun sto og så på noe kattunger og jeg fikk muligheten til å snikfotografere litt (Chichi la Pyse!).

Forleden så jeg igjennom bildene mine fra New York, som sårt trenger en grundig sortering. Da fant jeg disse bildene og drømte om en dag dag å eie nydelige vintage kjoler og gå rundt i dem en søndag ettermiddag i New York og se på kattunger.

Som jeg sa, jeg er ikke flink til vintage shopping. Jeg har to ekte vintage plagg. Det ene er en nydelig kimono fra 1920-tallet, kjøpt i en vintage butikk i New Orleans i 2005. Den henger på veggen hjemme, og er derfor ikke akkurat et plagg som er i bruk. Det andre er en kjole med lilla blomster som min Mamie bar da Mamma og Pappa giftet seg.

Jeg leser stadig vekk i blader om heldige jenter som har bestemødre som sitter på de mest utrolige vintage skatter. Det gjør ikke mine bestemødre, for å si det slik. Men dene ene kjolen fant jeg altså frem til. Og det var et lite under at ingen hadde kapret den før meg, for vi er veldig mange jenter i familien. Og den passet enda Mamie og jeg ikke har helt lik kroppsfasong.

Så inspirert fra New York tok jeg den på. Og jeg følte meg veldig fin. Den er litt ulik andre ting jeg har i skapet (alt er jo brand spanking nytt, og uten noen som helst sjel...), men det er jo egentlig veldig kult.

Hva synes dere? Fant jeg en perle i et hav av beige postordre-katalog gensere?

Jeg skal prøve å poste et bilde av min mamie i kjolen hvis dere er interessert, men de er 30 år gamle (hurra for mor og fars perle bryllup!) og ikke digitale, så jeg må ordne det først.

Chic Zone

2010-06-16T22:40:00.004+02:00

Jeg var på vei til den baren hvor jeg sitter hver kveld med laptopen min og skriver. Jeg var litt misfornøyd fordi dagen i dag har vært sånn medium på inspirasjons fronten. Egentlig hadde jeg forsont meg med at jeg fikk ta en av idéene jeg har liggende, men som ikke er helt modne ennå og bare prøve å skvise ut en post.

Og så, ti meter fra baren, der fant jeg dette fantastiske skiltet.

Skiltet henger forresten mellom en bitteliten kolonial som selger en del lokale delikatesser og en hyggelig restaurant som spesialiserer seg i sjømat med korsikansk vri (som så mange andre her på øya). Restauranten er koselig, den. Jeg liker den faktisk ganske godt. Kolonialen er det heller ingenting i veien med, der finner man mye spennende.

Men CHIC ZONE? Jeg har ikke ord...

Historien blir faktisk bedre. For eieren la jo merke til at jeg sto der (jeg hadde med stativ for å ta kveldsbilder, og da er jeg litt mer påfallende enn når jeg bare knipser for frihånd). Først tullet han litt med lyset. Så kom han ut og slo av en prat. Jeg sa at jeg tok bilder av det fine skiltet hans og at jeg håpet det var i orden. Det var det heldigvis. men han synes det var litt uheldig at skiltet var så støvete. Så han fant frem regnbue kosten og sørget samvittighetsfullt for at jeg fikk et rent og representativt bilde å gi verden.

Toppen av kransekaken er at han sto og fortalte om glass gulvet og glass trappen de har inne i lokalet som alle fotoentusiaster som besøker stedet koser seg med å ta bilder av. Jeg sa at jeg gjerne ville ta bilder av det en dag, men at jeg egentlig hadde funnet et motiv jeg var fornøyd med for i kveld. Han sa jeg var den første han hadde sett fotografere skiltet. Jeg var vel en ekte kunstner, mente han. Komplimenter, altså, kan kvelden bli bedre?

Fantastisk.

Og jeg som trodde jeg ikke kom til å ha noe morsomt å poste om...

Herlig rot

2010-06-15T23:47:00.004+02:00

Rot er undervurdert.

Ja, orden er pent, praktisk, rent og absolutt noe jeg burde jobbe mot.

Men rot, herlige, unike rot. Rot som har fått et så dårlig rykte.

Jeg er rotete. Jeg har i alle år ønsket å bli mer ryddig, mer strukturert, mer systematisk.

Noen ganger støter jeg heldigvis på vakkert rot. Og i dag tok jeg et bilde av det. Fordi rot er litt fint også. I rot finner man glemte skatter. Hver gang kjøkkenet mitt er ryddig ser det likt ut. Hver gang det er rotete er det et nytt bilde på alt som har vært.

Så alle sammen, rot i vei!

De 10 Bikini Bud, Del 2

2010-06-14T22:28:00.007+02:00

Ventetiden er over! Her kommer fortsettelsen. Nå blir det alvor. Del 1 finner du forresten her.

Sjette bud: Ikke så mange detaljer på én gang

Detaljer er ofte det som gjør en bikini litt ekstra spesiell og kan være det som gjorde at du fikk lyst til å prøve den på. Men her må du holde hodet kaldt. Én type pynt er nok. Ikke rysjer, paljetter og gullkjeder på én gang. Du er ikke en libanesisk yacht.

Syvende bud: Ta deg god tid

Å finne en fantastisk bikini er ikke så lett, men litt tålmodighet er avgjørende. Hvis du føler deg ufresh har du ikke sjans, utsett jakten til en annen dag. I verste fall tar du livet av motivasjonen og selvtilliten, og du kan skremme deg selv vekk fra søte bikinier du ville følt deg vel i en annen dag. Her hører det også hjemme å nevne at det er viktig å ikke slurve når det ser ut som om du nærmer deg målstreken. En bikini som så pen ut på kleshengeren eller prøvedukken, som du finner i riktig størrelse og endelig får prøvd på når det er din tur i prøverommet, men som skuffer når du ser deg selv i speilet er ikke riktig valg! Si NEI høyt og tydelig og ta den av (dette er penger du skal spare til du treffer den perfekte bikinien).

Åttende bud: Visualiser stranden

Et prøverom har ingenting til felles med de andre stedene man går kledd i bikini. Lysstoffrør er uflatterende for alle. En lett brunfarge gjør underverker på formene. Kanskje litt sommermusikk på iPod'en kan hjelpe? Tenk også på hva du skal ha på deg annet enn bikinien mens du går fra A til B, spiser lunsj eller hva enn annet du gjør. Det er en fordel om bikinien kan passe til det du har fra før av flipp flopper, saronger og tunikaer.* Her er det også greit å tenke helhet i forhold til det sjette bud. Less is more... som oftest.

Niende bud: Behandle bikinien pent

Denne bikinien er jo din venn! Den tok tid å finne så få den til å vare. Vaskes i litt såpevann og henges til tørk etter hvert bruk. Maskinvask en gang imellom for å få vekk solkrem og sand. Skal ikke ligge til bløtt. La den aldri henge etter stroppene over lengre tid**. Oppbevares tørt og trygt over vinteren.

Tiende bud: Ha det gøy!

Alt dette er ment som en hjelp, ikke som en tvangstrøye. Jeg synes bare det er greit å kunne reglene hvis man har tenkt til å bryte dem. Du ser mye bedre ut når du stråler av glede og entusiasme. Velg bikinien du elsker og hopp i havet!

En liten notis angående pris: Det finnes bikinier i alle prisklasser, og spør du meg kan nær sagt alle forsvares. Jeg hadde stor glede av en enkel trekant bikini fra H&M i fem somre. For flere år siden kjøpte jeg en bikini fra Eres. Den kostet en liten formue. Jeg har behandlet den som en prinsesse, brukt den en masse og jeg har den enda. Og kjøpt flere Eres bikinier fordi jeg elsker dem og de er verdt hver Euro.

* Som dere ser på dette bildet er jeg glad i en jeans eller ensfarget svart shorts og en hvit herreskjorte, og det passer til alt!

** En historie fra virkeligheten: Da jeg var ni år fikk jeg en nydelig grønn badedrakt (med den største sløyfen ever). Det var den fineste badedrakten jeg hadde eid. Jeg brukte den hele sommeren. Siste dagen i huset til bestefoldrene i Provence mine hang jeg den til tørk over en krok. Og ja, jeg glemte den igjen. Jeg fant den året etter, hengende på den samme kroken. Den kunne kanskje passet en av de største NBA spillerene. Det er fremdeles leit å tenke på den dag i dag.

Hvit herreskjorte fra H&M

Rød bikini fra Eres

Svart shorts fra H&M

Hvit singlet fra Beatrice Boyle for Brown's Focus

Eldgammel caps fra NYC

Jeg elsker stranden

2010-06-13T23:22:00.009+02:00

Jeg har elsket stranden så lenge jeg kan huske. Vi snakker om ekte kjærlighet. Lengsel. Glede. Smerte. Latter. Forståelse. For stranden er varm, den er leken, den lukter godt, den er god. Men stranden brenner, klør, biter* og pisker når det blåser. Jeg har ikke opplevd sommeren hvis jeg ikke har vært på stranden. Og i mitt hjerte troner én strand over alle de andre, stranden i L'Ile Rousse. Her har jeg gjemt meg under hånkle for å bekytte meg mot piskende sandkorn når det blåser, gjort meg til for min første sommerflørt, blitt solbrent, spist de mest smakfulle chouchous**, drømt om å bli stor og få pupper, lengtet tilbake til barndommen, kjøpt juggel, gått hånd i hånd med mitt livs kjærlighet og lekt med min beste venn.

Så i ettermiddag tok jeg noen bilder av et av de mest betydningsfulle stedene i mitt liv. Sånn at jeg kunne dele det med dere. Jeg håper dere liker dem.

* Jeg badet i Thailand og synes det var en underlig for for "biting" i vannet. Et hyggelig austalsk par forklarte at det var noen små bugs i vannet som til tider fikk det over seg å bite på oss badende turister... pussig...

** Kandiserte mandler...mmm...

P.S: jeg vet at det er über-newbie å ta bilder av sin egen skygge. Jeg tok faktisk et bilde med bare plankene. Det ble veldig IKEA. Jeg foretrekker bildet hvor det ser ut som om jeg har verdens lengste ben og slengbukser.

Bukseseler!

2010-06-13T23:03:00.005+02:00

For et par dager siden var jeg innom en liten butikk i gamlebyen i L'Ile Rousse. De hadde et greit utvalg jeans, Converse og Repetto. Men midt imellom alt dette fant jeg denne buksen med tilhørende bukseseler, fra et merke jeg aldri har hørt om. Det var den siste størrelsen som var igjen og jeg krysset fingrene for at den kom til å passe. Og som dere ser så gjorde den det. Et par sekunder etter at den siste knappen var kneppet var avgjørelsen tatt, den måtte bli min! Den er myk, behagelig og passer til absolutt alt.

Jeg leker med tanken på å sy knapper på alle buksene mine så jeg kan bruke selene hele tiden :)

Bukser og bukseseler fra Bellerose

Singlet fra Beatrice Boyle for Brown's focus

BH fra American Apparel

De 10 Bikini Bud, Del 1

2010-06-13T13:34:00.010+02:00

Lilla bikini fra Eres

Rosa bikini fra Vanessa Bruno

Første bud: Velg riktig modell

Kjenn din kropp og gå etter en modell som er fin på deg. Det nytter ikke å la seg friste av det som ser nydelig ut på en annen hvis du ikke kler det selv. Form bør følge funksjon, så tenk på hvilket aktivitetsnivå du har. En tubetopp uten stropper er ikke like heldig hvis man hopper, stuper og lekeslåss dagen lang. Pass også på at den etterlater et skille du kan leve med.

Annet bud: Velg riktig størrelse

En bikini er og blir et avslørende plagg. Bikinien skal sitte skikkelig fast på kroppen, husk at den blir litt slappere og tyngre i våt tilstand. En litt større størrelse skjuler ikke nødvendigvis mer enn størrelsen under, tvert imot, fordi den henger og slenger når den blir våt er den ofte mer avslørende. Hvis du føler deg veldig bar er det bedre å velge en mer dekkende modell.

Tenk på at både topp og underdel skal sitte som et skudd. Vi kjøper truser og BHer hver for seg, det bør også være mulig med bikinier. Vi er ikke alle laget med samme proporsjoner oppe og nede. Er du så heldig at en bikini om selges som en helhet passer er det selvfølgelig supert, men vær kritisk, ikke ta til takke med hva som helst. Det finnes flere merker som selger topp og underdel hver for seg (f eks H&M).

Tredje bud: Velg riktig stoff

Jeg synes det nesten alltid er best med hurtigtørkende polyamid og elastane, helst med et matt preg. Tykke stoff ser mindre nakne ut når de blir våte enn tynnere kvaliteter, og de overvintrer bedre. Her finnes det noen unntak. Missoni pleier å bruke et strikket stoff som er veldig særegent og pent. Også synes jeg faktisk det ser ganske kult ut med trekant bikinier i gull lamé...

Fjerde bud: Velg riktig farge

Dette burde være innlysende: velg en farge du kler. Vi må alle prioritere så tenk på å velge en farge som holder hele sommeren. De fleste må vente til langt ut i sesongen for å være brune nok til å kle Elixia-grønt, og beige, brune og grå toner kan bli blasse når man har fått litt farge.*

Femte bud: Hold deg unna uflatterende mønster

Mønster er herlig, men farlig. Det finnes veldig mange fantastiske mønster som egner seg til badetøy: Missoni sikk-sakk, Liberty-blomster, søte, retro polka prikker. Men når jeg ser meg rundt på stranden er det et flertall store, slurvete Hawaï-mønster i fæle farger. Mønster tiltrekker oppmerksomhet, så tenk på hva slags oppmersomhet du vil ha. Jeg foretrekker tette, små mønster. Det er penest når mønsteret dekker hele plagget, mønster her og ensfarget der og du har den fryktede farmor effekten. Broderier bør man holde seg langt unna, de ekstra sømmene trekker og drar i stoffet på en måte som gir uheldige små folder.

Del 2 finner du her

* Jeg kjøpte en gang en lysegrå bikini, fordi jeg syntes lysegrå var en pen farge som jeg ikke hadde fra før. Resultatet ble nitrist og kjedelig. Modellen var ganske fin, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg tok til takke med en så blass farge.

Jeg ønsker meg... en hvit bikini!

2010-06-11T22:35:00.005+02:00

For en ikonisk bikini!

Denne sommeren skal jeg jakte på min egen perfekte hvite bikini.

Hvite Bikinier er en meget farlig provins i Badetøyland. Fullt av landminer, geriljasoldater og skumle rovdyr. Jeg har oppdaget noen av dem og tenkt ut hvordan man kan beskytte seg.

Den hvite bikinien skal være enkel, ren og minimalistisk. Minimalistisk, men på ingen måte teeny weeny minimal. Jeg er ikke så ivrig på FHM-babe looken (sier hun i all ydmykhet mens hun sammenligner seg med en glamour modell)

Man vil ikke se ut som en nygift på bryllupsreise, ikledd gave fra utdrikningslaget. Jeg vet ikke om det er så mange som husker bildet av Kate Beckinsale med Mrs Wiseman proklamert over rumpa. Nei. Nei. Nei. Hvis du har glemt hvor ille det så ut er bare å trykke her.

Jeg-bader-i-undertøyet-mitt-jeg effekten er også fryktet. Det beste er derfor å styre unna blonder og mønster, og holde seg til en modell som kun forbindes med bikinier, for min del trekant-bikini, gjerne med knyting oppe og nede.

Jeg synes at en hvit bikini skal holdes Blenda-hvit. Velg derfor en modell som kan vaskes. Og vask den ofte.

Sist, men viktiger enn alt annet: unngå at den blir gjennomsiktig. Det er helt katastrofe, tro meg. Nipples og pubes holder man for seg selv. Her betyr stoff og foring alt. Bomull er håpløst, wet-T-shirt effekt garantert. Her må man finne et merke eller en butikk man stoler på for dette får man nær sagt aldri testet (hvis man ikke tør sette fyr på prøverommet så sprinkleranlegget hjelper til).

Disse rådene deler jeg med dere fordi jeg desverre av måttet lære ved hjelp av den gode, gamle prøv og feil metoden.

Jeg har hatt tre hvite bikinier. Hold dere fast og slå på lyset for her kommer skrekkhistorier.

Min første var fra Huit og ble kjøpt noen få meter fra her jeg sitter akkurat nå. Den er et forferdelig moteminne. Jeg skammer meg. Alt var galt: bomull, ikke foret, hotpants og sports-BH topp (for Chichi la Fraise var 14-år og så flat som ei pannekake), underlig ruglete kant og polkaprikk effekt i stoffet. Dette burde ha skremt meg for livet.

I 2002 prøvde jeg meg på nytt. Det var en hvit La Perla Bikini, med små perler i alle regnbuens farger, som tronet øverst på ønskelisten den våren. Italienerne lager små bikinier så jeg trente glutes fem dager i uka. Til slutt følte jeg at helheten fungerte og den ble min. Den var en klar forberdring fra forrige forsøk. Trekant fasong, foret, ikke en smule gjennomsiktig. Men jeg var så redd for perlene at jeg ikke torde vaske den i maskinen. Etter én sesong flittig bruk var den ikke så fin lenger. Den gikk forøvrig igjennom en fryktet vinterforvandling og var stor og slapp i fisken året etter. Veldig dyrt for én sesong med moro.

Bikini nummer tre ble anskaffet i 2005. Til bryllupsreisen min. Heldigvis var den uten festlig navnelapp på baken. Avmagret etter bryllupsplanlegging og stress passet denne brasilianske (!) kreasjonen. Såvidt. Året etter tok jeg den frem, den hadde beholdt fasongen. Det hadde ikke jeg. Jeg hadde blitt rammet av den fryktede FHM-babe før photoshop looken. Nok en gang dyrt for én sesongs bruk.

Jaja. Jeg håper jeg har lært og at jeg har mer hell i år. Jeg skal holde dere oppdatert. Har dere noen gode råd på veien? Har dere noen erfaringer?

Titt innom imorgen. Da går jeg igjennom Chichi la Fraise sine 10 Bikini-Bud for en vellyket badesesong.

Heaven

2010-06-10T16:52:00.008+02:00

Ile Rousse, Korsika, Juli 2010

Jeg har endelig funnet et sted som har la wifi. Og stedet er jammen ikke så verst. Det slår å sitte innerst i lokalet på Movie Club. Så her sitter jeg med Mac'en på fanget og blogger.

Og smiler så jeg får krampe i kinnene...

Kontraster

2010-06-10T16:21:00.005+02:00

Soho, New York, Mai 2010

Først la jeg merke til hennes elegante stil. Så gjennomført, men samtidig uanstrengt. Skoene... helt perfekte.

Så tok jeg frem kameraet og så gjennom søkeren. Elegant og myk vs hardt og slitt. Hun er kledd i marineblå fra topp til tå, veggen har samlet opp alle mulige farger.

Jeg husker at jeg håpet så inderlig at jeg skulle få et bra bilde av denne scenen, for jeg hadde det nye kameraet mitt den dagen og hadde ikke lest bruksanvisningen enda. Og jeg må si jeg er ganske fornøyd. Jeg har ikke villet beskjære eller photoshoppe noen ting. Det er første gang det har hendt meg. Så dette bildet ga meg mye håp og inspirasjon. Og det ville jeg veldig gjerne dele med dere.

Le Formal

2010-06-09T22:44:00.005+02:00

Jeg har spist på en helt utrolig restaurant. Det var så bra at det kan hende jeg er skadet for livet. Det blir vanskelig å toppe dette.

Le Formal er en liten restaurant i gamlebyen i Aix-en-Provence. Jeg fikk den anbefalt av venner, og uten deres anbefaling ville jeg aldri visst om at stedet eksisterer. Inngangen er klemt i mellom noen klesbutikker og selve spisesalen er nede i kjelleren. Og der finner man en harmonisk kombinasjon av rustikt buet kjellertak, gamle og nye møbler, hvite vegger og moderne kunst. Kokken heter Jean-Luc Le Formal, jeg så ham jobbe på kjøkkenet da jeg gikk forbi og han sto i døren og sa hadet da vi dro.

Vi skulle bare spise lunsj der, men bestilte på forhånd for å være på den sikre siden. Og godt var det, for det var lite plass og helt fullt.

So far høres vel dette fint ut, men det gir nok ikke inntrykk av å være spesielt nok til å føle at man har nådd toppen for tidlig og at min gane like gjerne kan gå av med pensjon.

Maten var utsøkt. Pussig ord, men passende ord. Nydelig, lett, vakker, avansert, smakfull, utfordrende, ren, uventet, uprentensiøs (men nå høres til gjengjeld jeg skikkelig pretensiøs ut, huff...). Alt perfekt, ingenting kunne vært bedre.

Jeg tør komme med en spådom, denne kokken har en blendende fremtid foran seg.

Og nå gjenstår det mest overraskende. Fordi jeg spiste tre himmelske retter for 25€ og da fikk et lite glass deilig hvitvin inkludert. Det er ca 200 norske kronestykker. Hvordan er dette mulig? Men verre: hvorfor er ikke dette mulig i Norge?* Aïe aïe aïe, det skal bli vanskelig å vende snuten hjemover.

For å avslutte: jeg har lyst til å skrive valuta for pengene, men æsj, det høres litt first price familie skinke ut, så jeg sier at denne restauranten fortjener all verdens lovord, at Ryan air flyr direkte Oslo - Marseille...

P.S. Jeg har flere bilder, så rop ut hvis dere vil se mer.

*Jada, jeg er klar over de mange grunnene til at dette ikke lar seg gjøre i Norge.

Frekk Fuchsia

2010-06-08T21:56:00.008+02:00

Hva synes dere? Herlige, synes jeg!

Jeg har endelig fått mine nye sandaler fra Rondini. Rondini er en liten skomaker i St Tropez som håndlager alle sandalene de selger og tilpasser hvert par til kundens fot.

Noen har kanskje hørt om K. Jacques som lager såkalte "spartiates tropeziennes". De lager nydelige sandaler som er veldig populære, og som fåes kjøpt i St Tropez, men også mange andre steder i verden, og over internett har jeg hørt.

Rondinier fåes bare her i St Tropez, i denne ene lille butikken, med bare vegger, noen få stoler og sandaler, sandaler, sandaler.

Jeg fikk mitt første par for mange år siden. Jeg hadde vært innom hos K. Jacques først. Ingen av deres sandaler satt riktig, faktisk falt hele stortåen min utenfor. Det var min fot - og spesielt stortåen - det var noe galt med, fikk jeg beskjed om. Ok, takk for hjelpen, tror jeg?

Så tok jeg turen til Rondini. Der fikk jeg et par enkle svarte sandaler som satt helt perfekt. Med stortåen innenfor og alt. Jeg har dem enda. Jeg elsker dem. Faktisk ekte kjærlighet. Senere har jeg fått flere par. Et i gull* som ble stjålet i Thailand, lite visste de at tjuvgodset deres er tilpasset meg og min fot alene. Det var veldig leit. Et i sølv**, en litt annerledes modell enn de første to parene, herlige!

Og nå etter en ukes ventetid, FUCHSIA! For jeg har en fuchsia bikini***. Den utvalgte modellen heter Salomé og knallfargene er nye for i år (tror jeg).

Nå venter Korsikas vakre strender på meg og min fuchsia strand-stil... Jeg gleder meg.

*Nei, ikke harry cruisebåt i det hele tatt. Vakre, herlige, passet til alt.

** Fremdeles ikke en eneste cruisebåt eller grilldress i sikte.

*** Nei, det blir ikke Barbie, selv om den har... rysjer(!), tro meg. Bare fantastisk riviera... nå må jeg bare male tåneglene i Chanel Riviera.

Velkommen til min blogg!

2010-06-07T18:04:00.000+02:00

Ja, da setter jeg igang.

Jeg må vel si at jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Jeg har aldri hatt min egen blogg før og merker at dette kan jeg ikke så så mye om.

Jeg kunne sikkert visst mer for jeg har faktisk kjøpt Blogging for dummies på Amazon. Haha, det er bare å le i vei. Men så fikk jeg streng beskjed om at det ikke er sånn man lærer å blogge. Learning by doing, ble det sagt. Hvem som helst kan klare dette, alle klarer visst dette. Ordet som ble brukt var intuitivt. Ah! Min intuisjon virker mangelfull. Kanskje data-intuisjon bare var tilgjengelige som ekstrautsyr på min modell og at foreldrene mine var sparsommelige da de bestlite meg.

Motvillig har jeg etterlatt Dummies-boka hjemme og flyttet ned til Frankrike, og her sitter jeg nå og skriver min aller første post. Uten bok, uten å ha lest noen bruksanvisning, uten å ha laget kladd og uten så mye som penn og papir ved min side. Helt fremmed. Faktisk temmelig skummelt... Og verre skal det sikkert bli.

Jeg har tenkt lenge på hva min første post skulle handle om. Søvnløs i natt landet jeg på en fantastisk idé! Jeg var storfornøyd og fikk i alle fall ikke sove etter at jeg kom på det, for da var jeg altfor oppspilt.

Men nå handler posten bare om at den er den første og det viser seg å være en så stor - nei gedigen - opplevelse at jeg ikke klarer å holde styr på andre tanker akkurat nå.

Det er klart at dette ikke er en veldig spennende post å lese for noen som helst. Ingen fare, tenker jeg. Jeg tror ikke det er så mange som kommer til å streife innom her. De få som leser dette kjenner meg sikkert og gir meg forhåpentligvis et par sjanser til før de avskriver meg helt. Jeg har jo én fantastisk idé som venter på å få sin plass på veven.